En jobb for oss, en jobb for deg...

I løpet av de siste månedene har Jensemann stått i bresjen for en liten utbrytergruppe som prøver å fortelle oss alle hvordan vi i Norge ’ikke er så veldig påvirket av finanskrisen’. Og med all respekt å melde så skal jeg vel være takknemlig for at jeg ikke er en kinesisk bilfabrikkarbeider eller en gjennomsnittlig islandsk anleggselektriker i disse dager, men for meg hjelper Jensemanns ’always look on the bright side of life-kampanje’ lite. Jeg er da fortsatt arbeidsledig, er jeg ikke? Det hjelper heller ikke så mye å vite at man er i stadig bedre selskap når alle arbeidsgiverne sitter som skjelvende ekorn på gjerdet eller sender alle sine polske og estiske arbeidere på dør og sørger for babelske tilstander på NAV-kontorene (og selv de, -som klager og bærer seg over ressursmangel er usedvanlig gjerrige med å ta inn folk!)

I mellomtiden sitter jeg og dingler med bena ved kjøkkenbordet og leter med lys og lykte etter stillingsannonser som kan passe ’min kompetanse’. På pc’n virker alt så enkelt. I søkemotorene kan jeg for eksempel prikke av rene fine kategorier som ’administrasjon’, ’rekruttering’, ’undervisning’, ’ledelse’, ’salg’ eller ’merkantile fag’. Men det er i teorien, og jeg har etterhvert forstått at jobber i virkeligheten kommer i følgende kategorier:

a) Jobber jeg ikke er kvalifisert til (nei mamma, jeg kan ikke ta jobb som overingeniør i Statoil, jeg er samfunnsviter!)

b) Jobber jeg kunne vært kvalifisert til hvis jeg bare skrevet med nok bullshit i søknaden (ja kjære intervjuer, som jeg skrev i søknaden er jeg utpreget strukturert, ytterst pertentlig og detaljorientert person som forbløffende nok har et breddeperspektiv, ser de store linjene, er en kreativ igangsetter og har en ektefølt lidenskap for regnskap og arkivering!)

c) Jobber jeg er overkvalifisert til (ja, det er fullt mulig å få avslag som kassadame på Rema når du har et hovedfag!)

d) Jobber jeg er kvalifisert til som jeg har svært lite lyst til å gjøre (’Super Sales XX’ søker positiv og resultatorientert salgskonsulent for direktesalg av husholdningsprodukter innenfor hygienesortimentet til private husstander. Søkeren bør ha svært gode overtalelsesevner, pågangsmot, ikke være allergisk mot støv, må tåle ubekveme arbeidstider, disponere bil og ha sko med stålforsterkninger som tåler å kiles fast mellom dørkarmen og ytterdører. Provisjonslønn.)

og

e) interessante jobber som praktisk talt trygler om nettopp min utdannelse, mine personlige kvalifikasjoner, som jeg ikke engang blir innkalt til intervju til (’beklager, det ble ikke deg denne gang. Vi hadde en overveldende søkermasse med arbeidserfaring fra Antarktis, kjennskap til pyramidefiskens fascinerende livsløp og som snakker flytende serbo-kasakhstansk med usbekisk brytning...’)

Jeg venter spent på kategori f) en jobb jeg vil ha som jeg får; - og i mellomtiden skrur jeg opp volumet på DumDum Boys enda et hakk på stereo’n...

Hvilke dustemikler sier opp jobben i disse dager?!

Mens verden har blitt kastet ut i et tilsynelatende inferno av børskrakk, konkurser som brer seg som kebabpapir på bygatene natt til 17 mai og arbeidsledighetstall som stiger fortere enn Oprah Winfrey kan si ’vektnål’, har jeg stilt meg bakerst i køen til NAV og krysset ’ja’ for å ha sagt opp min egen jobb.

Allerede ved første møte med etatens ’frontkjemperne’, disse ferskt uteksaminerte universitetsstudenter man gjerne møter i kundemottaket og som tar unna køa i et tempo som knapt tillater et ’hei’ når man setter seg inn i avlukket, -opplevde jeg de først reaksjoner. Idet jeg ytret de unevnelige ord ’jeg har sagt opp jobben min’ møtte frontkjemperen blikket mitt på en måte hun neppe hadde gjort med noen siden hun tok den første kaffekoppen den morgenen. Så rettet hun seg opp i stolen, hevet litt umerkelig det høyre øyenbryn og ila meg karantenetid på 8 magre uker før statskassens dyrebare midler skulle klinge ned i min slunkne lommebok i form av dagpenger. Deretter kremtet hun litt og ytret ’ja, du bør vite at det er en meget spesiell situasjon på arbeidsmarkedet for øyeblikket…’

Å si opp sin egen jobb i disse dager er nesten å betrakte som en forbrytelse. Eller landsforræderi. I det minste som et tegn på sviktende mental helse eller total mangel på samfunnsinnsikt. Nå gjelder det å kjempe med nebb og klør for den jobben man har, om det så er en deltidsjobb som septiktankdykker (ja, de finnes!) Så hvordan våger jeg begå denne uhyrlighet?

For at jeg ikke skal våkne i morgen og finne psykisk helsepersonell stående rundt senga mi klar med tvangstrøye og sprøyter med lange nåler må jeg forklare at jeg kan regnes til den kategorien etterslepere fra de lykkelige tidene i begynnelsen 2008. De gode gamle dager da avisene spydde ut krigstyper av merket ’Rekordlav ledighet i Norge’ og ’arbeidsmarkedet skriker etter folk’. Med et ønske om å vende tilbake til Norge etter flere års selvvalgt eksil i en utenlandsbasert jobb, en jobb som visstnok har gitt mange opplevelser og karriereløft men svært lite mynt i kassa til betjening av stadig økende lånerenter, var det et perfekt tidspunkt for å vende oppmerksomheten hjemover. Med NAV på nett, finn.no og online CV-baser overalt hvor man vendte nesa burde det hele være en dans på roser. Men det er dyrt å skulle reise jorda rundt for et intervju. Og av uante grunner var det heller ikke mange bedriftsledere som så potensialet i å kombinere intervjuprosessen med eksotiske avstikkere til fjerne land. Og jobben går alltid til den som er der, på rett plass til rett tid. Banna bein!

Så mens solen fortsatt skinte høyt på sommerhimmelen leverte jeg min avskjedssøknad som Askeladden pakker skreppa for å gå til Soria Moria slott. Tre måneders oppsigelsestid senere så verden anderledes ut, og det vil den nok fortsatt gjøre en stund fremover. Visse dager virker den endeløst, deprimerende anderledes. Når svarer på en stillingsannonse som ser ut som den tigger etter nettopp min kompetanse men hvor jeg ikke engang får svar fra arbeidsgiver, når jeg får beskjed om at jeg ikke er kommet i betraktning, når jeg får beskjed om at jeg er overkvalifisert, underkvalifisert, fram- eller tilbakekvalifisert. Det er da jeg må minne meg selv på at Soria Moria ligger der fortsatt med sine blinkende tak i det fjerne, selv om veien dit har blitt litt lengre. Og som Askeladden pakker jeg skreppa og rusler videre…