Hvilke dustemikler sier opp jobben i disse dager?!

Mens verden har blitt kastet ut i et tilsynelatende inferno av børskrakk, konkurser som brer seg som kebabpapir på bygatene natt til 17 mai og arbeidsledighetstall som stiger fortere enn Oprah Winfrey kan si ’vektnål’, har jeg stilt meg bakerst i køen til NAV og krysset ’ja’ for å ha sagt opp min egen jobb.

Allerede ved første møte med etatens ’frontkjemperne’, disse ferskt uteksaminerte universitetsstudenter man gjerne møter i kundemottaket og som tar unna køa i et tempo som knapt tillater et ’hei’ når man setter seg inn i avlukket, -opplevde jeg de først reaksjoner. Idet jeg ytret de unevnelige ord ’jeg har sagt opp jobben min’ møtte frontkjemperen blikket mitt på en måte hun neppe hadde gjort med noen siden hun tok den første kaffekoppen den morgenen. Så rettet hun seg opp i stolen, hevet litt umerkelig det høyre øyenbryn og ila meg karantenetid på 8 magre uker før statskassens dyrebare midler skulle klinge ned i min slunkne lommebok i form av dagpenger. Deretter kremtet hun litt og ytret ’ja, du bør vite at det er en meget spesiell situasjon på arbeidsmarkedet for øyeblikket…’

Å si opp sin egen jobb i disse dager er nesten å betrakte som en forbrytelse. Eller landsforræderi. I det minste som et tegn på sviktende mental helse eller total mangel på samfunnsinnsikt. Nå gjelder det å kjempe med nebb og klør for den jobben man har, om det så er en deltidsjobb som septiktankdykker (ja, de finnes!) Så hvordan våger jeg begå denne uhyrlighet?

For at jeg ikke skal våkne i morgen og finne psykisk helsepersonell stående rundt senga mi klar med tvangstrøye og sprøyter med lange nåler må jeg forklare at jeg kan regnes til den kategorien etterslepere fra de lykkelige tidene i begynnelsen 2008. De gode gamle dager da avisene spydde ut krigstyper av merket ’Rekordlav ledighet i Norge’ og ’arbeidsmarkedet skriker etter folk’. Med et ønske om å vende tilbake til Norge etter flere års selvvalgt eksil i en utenlandsbasert jobb, en jobb som visstnok har gitt mange opplevelser og karriereløft men svært lite mynt i kassa til betjening av stadig økende lånerenter, var det et perfekt tidspunkt for å vende oppmerksomheten hjemover. Med NAV på nett, finn.no og online CV-baser overalt hvor man vendte nesa burde det hele være en dans på roser. Men det er dyrt å skulle reise jorda rundt for et intervju. Og av uante grunner var det heller ikke mange bedriftsledere som så potensialet i å kombinere intervjuprosessen med eksotiske avstikkere til fjerne land. Og jobben går alltid til den som er der, på rett plass til rett tid. Banna bein!

Så mens solen fortsatt skinte høyt på sommerhimmelen leverte jeg min avskjedssøknad som Askeladden pakker skreppa for å gå til Soria Moria slott. Tre måneders oppsigelsestid senere så verden anderledes ut, og det vil den nok fortsatt gjøre en stund fremover. Visse dager virker den endeløst, deprimerende anderledes. Når svarer på en stillingsannonse som ser ut som den tigger etter nettopp min kompetanse men hvor jeg ikke engang får svar fra arbeidsgiver, når jeg får beskjed om at jeg ikke er kommet i betraktning, når jeg får beskjed om at jeg er overkvalifisert, underkvalifisert, fram- eller tilbakekvalifisert. Det er da jeg må minne meg selv på at Soria Moria ligger der fortsatt med sine blinkende tak i det fjerne, selv om veien dit har blitt litt lengre. Og som Askeladden pakker jeg skreppa og rusler videre…