Bamsemumsens inntogsmarsj...

Hei, mitt navn er Miyo og jeg er sjokoman!

En av de temaer som fascinerer meg mest her i verden er den om sjokomane (som noen kaller sjokoholikere uten at jeg kan forstå hvorfor, det heter jo ikke sjokohol med mindre man snakker som små sjokoladeflasker med likør i av den typen gamle soignerte damer serverer til kirkekaffen. Og når så du sist en litt halvsliten dame i persianerpels sitte på et gatehjørne og bælme i seg konjakkuler?)

Kan vi sjokomane klassifiseres som avhengige? Kan vi ikke? ’Eksperter’ sier at man ikke kan bli avhengig av sjokolade, men ’eksperter’ sier nå engang så mye rart, som f.eks at Snåsamannen kun har placeboeffekt og at små grønne menn ikke besøker jorden i ymse romfartøyer mens de kidnapper Gry Jannicke Jarlum. Jeg har hverken møtt Snåsamannen eller et små grønne menn (med unntak av en fyllesyk førstereis på hurtigruta over Stad) så jeg har ingen intensjoner om å uttale meg skråsikker om noen av disse temaene, men jeg har derimot møtt svært mange sjokolader i mitt liv, så der har jeg desto bedre kompetanse.

Kan man så bli avhengig? Man kan stille seg det spørsmålet når man drives til å snike seg ut bakdøren av huset for ikke å bli observert av foreldre, og begi seg ut i hylende snøstorm for å nå en kiosk før stengetid med en målbevissthet som er Olav Tufte verdig fordi man bare må ha en krokanrull. Og når man så har den i hendene og fomler utålmodig for å få av papiret før man nesten skjelvende tygger de første bitene. Jeg har gjort det både en og ti ganger gjennom tenåra. Jeg har også begått diverse elegante ’avledningsmanøvrer’ som å spre mine sjokoladekjøp på ulike kiosker slik at ikke personalet skulle avsløre min glupske men akk så skammelige hemmelighet. Sangen ’Climb Every Mountain’ har i perioder hatt en helt annen betydning for meg enn Rodgers og Hammerstein opprinnelig hadde tenkt seg. Forøvrig en glimrende ide for realityserie: gjem en Melkesjokolade på toppen av Mt Everest, plasser ti sjokomane ved foten og se hvem som er villig til å gå lengst for å finne den. Jeg advarer dere folkens, -ikke et program for sarte sjeler!

Som med enhver alkoholiker er det ikke likegyldig hva slags sjokolade vi forer oss selv med. En Nidar-junkie går skjelden amok i en skål med Minde, en Kindereggknasker lar seg ikke nødvendigvis friste av Firkløver. Vi har alle vårt ’drug of choice’. Selv har jeg merket meg at sjokolade som er formet som noe smaker mye bedre enn vanlige sjokoladeplater! Sjokkis formet som hjerter, stjerner, trær eller andre håndfaste ting har en skremmende dragning på meg, noe som spesielt gjør julen til et lite helvete av spisbare griser, klokker og engler. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde funnet en sjokolade formet som en julenisse i naturlig størrelse ville jeg kaste meg over den som en brølende løve mens en flokk barnehagebarn gråt hjerteskjærende i bakgrunnen. I fjor spiste jeg en stor sjokolade formet som en påskehare. Den gikk ned, komplett med ører, halestuss og alt. Og jeg som ikke spiser harer i sin opprinnelige versjon engang, av respekt for barndommens kjælekanin (den døde senere som verdens kanskje eldste kanin, -man skal ikke undervurdere den helsemessige virkningen av ananassalat på gnagere.) Tanken på at jeg kanskje bare har vært et sjokoladetrekk unna å spise mitt eget kjæledyr er uendelig skremmende!

Ved flere tilfeller har jeg lagt ned stor innsats for å kutte denne avhengigheten ut av livet mitt. Visse ganger har jeg klart å holde meg sjokoladefri i svært lange perioder av gangen (hovedsaklig i perioder da jeg bodde så langt fra nærmeste sjokoladefabrikk at den sjokkis jeg kunne få tak i smakte mistenkelig likt pappmasjé). Men som enhver god junkie vet så er man aldri helt ute av faresonen for tilbakefall.

Jeg innså tidlig at det å gå ’cold turkey’ i forhold til mitt vektprosjekt ville være like hasardiøst som å håndfore en stim pirayaer med solsikkefrø. Å opprettholde mitt tidligere sjokoladekonsum ville være en god taktikk hvis målet var å se ut som Michelinmannen, men er under omstendighetene heller ingen en holdbar løsning. Derfor har jeg gått vitenskaplig til verks som den gode akademiker jeg er, og konsultert moderne narkotikapolitikk for anledningen. Jeg har tatt et omstridt prosjekt til mitt hjerte, -Non Stop har blitt mitt metadon. Jeg tillater meg en daglig dose, et eggeglass nøye oppmålt, hverken mer eller mindre. Det er forbløffende hvor lenge man kan nyte en slik beskjeden mengde nonstopper, som til forveksling likner små runde piller! Så jeg setter min lit til mine nye fargerike ’little helpers’ og håper det er det som skal til for at Dyret skal fortsette sin tornerosesøvn!