mandag 20. april 2009

Askeladden og de gode hjelperne

Generelt har jeg lav toleranse for eplekjekke eksperter som sitter trygt i jobbene sine og kan uttale seg like eplekjekt om det som skjer i andres liv fra sin lenestol høyt oppe i et uangripelig tårn. Dem er det nok av i disse dager.

Men det finnes dessverre en type 'eksperter' som er langt mer vanskelige å håndtere fordi man ikke vet de er der før de står rett foran deg og forteller meg hva jeg bør gjøre. Det finnes selvsagt eksperter og rådgivere som har fornuftige ting å komme med (kjennetegnes av at jeg ikke løper bak nærmeste søppelbøtte for å gjemme meg når jeg ser dem på gata), men det er alle de andre såkalte 'gode hjelperne' som kan få min kroppstemperatur til å stige til det punktet hvor damp begynner å tyte ut av de hodenære kroppsåpninger. Kjennetegnene på disse gode hjelperne er at de:

  • hver gang jeg møter dem, uten unntak spør ’hvordan går det med jobbsøkinga? Fortsatt ingen jobb?’ og tvinger meg til å gjenta for n’te gang at jeg ennå ikke har noen jobb og redegjøre for hvilke jobber jeg søker eller ikke søker. Neste gang skal jeg svare ’bare bra takk, -hvordan går det med sexlivet ditt? Fortsatt like dødt? Når fikk du den opp sist?’

  • Har en forbløffende evne til å vite nøyaktig hvordan dagens arbeidsmarked for akademikere fungerer på tross av en arbeidserfaring innen helt andre bransjer (jobbet som resepsjonist for samme firma de siste førti år) eller utdatert (gått av med pensjon for 20 år siden)

  • Er svært hjelpsomme med å hjelpe deg fram i karrieren (’jeg kjenner noen som kjenner noen som sikkert trenger noen til å vaske kontoret et par kvelder i uka, -det må da være noe for deg!')

  • Vet nøyaktig hvordan du skal gå fram for å få en jobb på tross av at de ikke har vært på jobbjakt siden 1960 (’send søknader overalt! Søk på alt! Teppebomb dem alle, fra dorullfabrikkene til statsministeren!’)

  • Forteller deg nyttige sannheter som ’du kan ikke forvente å starte på toppen vet du’ og overser glatt det faktum at du har startet fra bunn opptil flere ganger allerede...

  • Gir deg nyttige tips om hvordan du bør utdanne deg på tross av at du ble ferdig med utdanningen for flere år siden (jmfr følgende samtale mellom meg og min mor:
    Mor: Hvordan går jeg med jobbsøkingen?
    Miyo: Joda, nja, hmmm! Det har ikke skjedd å mye siden du spurte i går.
    Mor: Jeg har tenkt på en ting...
    Miyo: Mhmm?
    Mor: Har du tenkt på videreutdanning?
    Miyo: Ja, det har jeg faktisk. Det er ikke så mye å hente i en doktorgrad for tiden, men kanskje en videreutdannelse i ledelse eller administrasjon.
    Mor: Ja kan ikke videreutdanne deg som ...legesekretær for eksempel...?


Takk for tilliten mor! Minn meg på hvorfor det skal være en god ide å videreutdanne meg til å få en jobb som har et lavere utdanningsnivå enn det jeg allerede har og med et lønnsnivå under Titanics vannlinje! Det må være den dårligste ideen siden NAV meldte en av mine venninner med en bachelorgrad i språk på et obligatorisk truckførerkurs!

Somebody shoot me!

onsdag 15. april 2009

En hard påske...

Vekt etter påske: 70,0 kg...

tirsdag 17. mars 2009

Min Store Styrkeprøve: farvel til sjokoladene...

Det blåser hardt på toppene, og sannelig om ikke det gjelder for Dovrefjell også. Oppholdet mitt der oppe ble noe lenger enn planlagt. Ikke bare måtte jeg gå i dekning for løpske sjokolademus, men sannelig om jeg ikke ble bombardert av klasevis med Non Stop (og jeg som trodde skytefeltet på Hjerkinn var en saga blott...) og kastet i bakken av en tropp påskemarsipan som hadde smøget seg ut av Nidar Bergene sjokoladefabrikk en hel måned før tiden (ærlig talt, har de ikke kontroll på kalenderen der inne på Nidar? Det samme skjedde pussig nok før jul, da marsipanen hadde sneket seg ut i butikkhyllene lenge før de første minusgradene hadde gjort sitt inntog. Nei, Nidar, kjøp dere skikkelige hengelåser!)

Men nå har jeg passert Dombås og har forhåpentligvis etterlatt all den skumle sjokoladen oppe hos moskusen. Har pålagt meg selv sjokoladeforbud de nærmeste ukene fram til påskeharen kommer, noe som er ganske drastisk men nok nødvendig slik de siste ukene har utviklet seg. Så so long Non Stop, -vi ses kanskje en annen gang.

I tillegg har passeringen av Dovreplatået den positive ringvirkning at jeg nå har passert 15 kg nedgang siden jeg begynte mitt vektprosjekt, og sågar kommet meg inn på et nytt 10-tall. Så jeg akter å holde meg på tall som begynner med 6 i lang tid framover. Må Øystein Hammer forbanne meg og Dietgirl rulle meg i tjære og fjær hvis jeg tipper opp på noe som likner på et 7-tall igjen (med mindre jeg plutselig skyter i været og blir 1.80 høy, i hvilket fall jeg vil se ut som en sylfide i forhold til hva jeg gjør nå, så da må det vel være akseptabelt...)

søndag 8. mars 2009

Mannemenn og drillpiker...

Tidligere i denne bloggen har jeg fortvilt en smule over det faktum at jeg bor på pikerommet hos mor og er i ferd med å gå i barndommen. Så nå jeg har tatt konsekvensen av dette og bestemt meg for at penger får være penger, -jeg må ut! Heldigvis hadde jeg et sted å dra, jeg eier nemlig en leilighet. En bitteliten leilighet vel og merke, omtrent på størrelse med en innskutt leddsetning, men den er min. Leieboeren som har bodd der mens jeg har vært i frivillig eksil fikk oppsigelsesbrev, og i forrige uke fikk jeg nøklene til mitt lille humlebol igjen. Etter noen års utleie var det forøvrig tydelig at det var behov for litt tender love and care i min lille ettroms bygd i 1949. Kjøkkenbenken hadde fått noen stygge hakk og sår på grunn av manglende vedlikehold, flekker og slitasje hadde funnet veien til stueveggene og massiv avflassing av maling preget baderomstaket.

På kvinnedagen er det nok ganske politisk ukorrekt å komme med den tilståelse jeg nå skal komme med. På denne dagen, da jeg skulle ha kommet med oppbyggelige ord som at ’sisters are doing it for themselves’, ’kvinner kan’ eller lignende, må jeg innrømme at noen ganger vil jeg bare ha en mann!!!

Fra jeg var liten har debatten rast om hvorvidt man skulle kle oss jenter i blått og gi oss biler å leke med og gi oss kjønnsnøytral oppdragelse. Våre mødre brente sine bh’er, gikk i tog og fikk kvinnegruppa Ottar til å se ut som amatørmessige dilettanter. Og så jeg da, som til og med ble født i det store kvinneåret! Men av og til gir jeg en lang marsj i det. Noen ganger vil jeg bare ha en mann! En sånn som kan å håndtere en hammer. Som får ilinger av begeistring ved tanken på å male stuevegger, synes overflatebehandling av treverk er spenning på høyde med Star Wars, og som har verktøyskasse på størrelse med Imelda Marcos skosamling. En som vet forskjell på coil og kardang. Som har oljete overall og malingsflekker på verneskoa.
En mannemann!

Jeg ser forøvrig at denne typen menn er en utdøende rase. Flere av mine venninner har dem, men da er det stort sett i form av fedre med godt utviklede snekkerinstinkter, maleferdigheter eller utdanning som elektriker eller bilmekaniker. De fleste på vår egen alder, kan det synes som, har bedre håndlag med playstation og dott com enn med dekkskift på bil, og jeg kan ikke sist huske når jeg så en mann i min generasjon med oljesøl under neglene. Jeg har sågar måttet trå til for å hjelpe et eksemplar av arten med å feste kjetting til bilen sin etter at han hadde klart å kjøre seg i grøfta på glatt føre...

Så det var ikke så mye annet for meg å gjøre enn å brette opp skjortearmene, kjøpe trelim, sandpapir, sparkel og maling på nærmeste byggevaremarked for å fikse sjøl. Men ikke uten å ha spurt meg for blant erfarne fjellfolk hos byggvarehandelen. For der finnes det nemlig mannemenn som kan gi tips og råd til oss blonde blåøyde. Synd at disse gutta kun er til leie, og ikke til eie...

Og en ting er sikkert: mellom høyhælte sko og lipgloss hos ei ekte singeljente, vil du også finne en drill!

mandag 23. februar 2009

Min Store Styrkeprøve: Sjokolademusene angriper!

For de som ikke vet det så har det skjedd oppsiktsvekkende ting på Dovre i den siste uka. Noen kilometer etter Magalaupet hadde en liten armé av sjokolademus tatt oppstilling midt i veien, med det for øyet å velte sykkelen min der jeg intetanende kom syklende. Da jeg kom rundt svingen gikk et signal som et gjallarhorn mellom fjellene, og før Dovregubben fikk krøpet ut av hallen sin for å se hva som var på ferde, hadde sjokolademusene stormet fram, naglet meg til bakken som Gulliver i Lilliput, presset munnen min opp med en jekkliknende gjenstand mens sjokolademusene en etter en begikk harakiri ved å stupe fra et møysommelig oppstablet stupebrett rett ned i min munn.

Der fikk jeg igjen for ikke å ta hensyn til Fjellvettreglene når jeg nå skulle begi meg opp i høyden. Kanskje kunne erfarne fjellfolk advart meg om dovremusens besynderlige oppførsel! Ved denne ukas innveiing kan det forøvrig tyde på at jeg har tatt lærdom av dette, og gravd meg ned i tide, for det er merkelig stillstand på vekta. Så ingen kilometer kjørt denne uka, jeg ligger i le og scanner veien for nye tegn til angrep. Hittil har jeg bare skuet en liten brownie som løp forbi som et lemen på vei mot stupet... Den viktigste fjellvettregelen, -det er aldri for sent å snu, har jeg bestemt meg for å ikke ta hensyn til, for over fjellet skal jeg!

fredag 20. februar 2009

Bamsemumsens inntogsmarsj...

Hei, mitt navn er Miyo og jeg er sjokoman!

En av de temaer som fascinerer meg mest her i verden er den om sjokomane (som noen kaller sjokoholikere uten at jeg kan forstå hvorfor, det heter jo ikke sjokohol med mindre man snakker som små sjokoladeflasker med likør i av den typen gamle soignerte damer serverer til kirkekaffen. Og når så du sist en litt halvsliten dame i persianerpels sitte på et gatehjørne og bælme i seg konjakkuler?)

Kan vi sjokomane klassifiseres som avhengige? Kan vi ikke? ’Eksperter’ sier at man ikke kan bli avhengig av sjokolade, men ’eksperter’ sier nå engang så mye rart, som f.eks at Snåsamannen kun har placeboeffekt og at små grønne menn ikke besøker jorden i ymse romfartøyer mens de kidnapper Gry Jannicke Jarlum. Jeg har hverken møtt Snåsamannen eller et små grønne menn (med unntak av en fyllesyk førstereis på hurtigruta over Stad) så jeg har ingen intensjoner om å uttale meg skråsikker om noen av disse temaene, men jeg har derimot møtt svært mange sjokolader i mitt liv, så der har jeg desto bedre kompetanse.

Kan man så bli avhengig? Man kan stille seg det spørsmålet når man drives til å snike seg ut bakdøren av huset for ikke å bli observert av foreldre, og begi seg ut i hylende snøstorm for å nå en kiosk før stengetid med en målbevissthet som er Olav Tufte verdig fordi man bare må ha en krokanrull. Og når man så har den i hendene og fomler utålmodig for å få av papiret før man nesten skjelvende tygger de første bitene. Jeg har gjort det både en og ti ganger gjennom tenåra. Jeg har også begått diverse elegante ’avledningsmanøvrer’ som å spre mine sjokoladekjøp på ulike kiosker slik at ikke personalet skulle avsløre min glupske men akk så skammelige hemmelighet. Sangen ’Climb Every Mountain’ har i perioder hatt en helt annen betydning for meg enn Rodgers og Hammerstein opprinnelig hadde tenkt seg. Forøvrig en glimrende ide for realityserie: gjem en Melkesjokolade på toppen av Mt Everest, plasser ti sjokomane ved foten og se hvem som er villig til å gå lengst for å finne den. Jeg advarer dere folkens, -ikke et program for sarte sjeler!

Som med enhver alkoholiker er det ikke likegyldig hva slags sjokolade vi forer oss selv med. En Nidar-junkie går skjelden amok i en skål med Minde, en Kindereggknasker lar seg ikke nødvendigvis friste av Firkløver. Vi har alle vårt ’drug of choice’. Selv har jeg merket meg at sjokolade som er formet som noe smaker mye bedre enn vanlige sjokoladeplater! Sjokkis formet som hjerter, stjerner, trær eller andre håndfaste ting har en skremmende dragning på meg, noe som spesielt gjør julen til et lite helvete av spisbare griser, klokker og engler. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde funnet en sjokolade formet som en julenisse i naturlig størrelse ville jeg kaste meg over den som en brølende løve mens en flokk barnehagebarn gråt hjerteskjærende i bakgrunnen. I fjor spiste jeg en stor sjokolade formet som en påskehare. Den gikk ned, komplett med ører, halestuss og alt. Og jeg som ikke spiser harer i sin opprinnelige versjon engang, av respekt for barndommens kjælekanin (den døde senere som verdens kanskje eldste kanin, -man skal ikke undervurdere den helsemessige virkningen av ananassalat på gnagere.) Tanken på at jeg kanskje bare har vært et sjokoladetrekk unna å spise mitt eget kjæledyr er uendelig skremmende!

Ved flere tilfeller har jeg lagt ned stor innsats for å kutte denne avhengigheten ut av livet mitt. Visse ganger har jeg klart å holde meg sjokoladefri i svært lange perioder av gangen (hovedsaklig i perioder da jeg bodde så langt fra nærmeste sjokoladefabrikk at den sjokkis jeg kunne få tak i smakte mistenkelig likt pappmasjé). Men som enhver god junkie vet så er man aldri helt ute av faresonen for tilbakefall.

Jeg innså tidlig at det å gå ’cold turkey’ i forhold til mitt vektprosjekt ville være like hasardiøst som å håndfore en stim pirayaer med solsikkefrø. Å opprettholde mitt tidligere sjokoladekonsum ville være en god taktikk hvis målet var å se ut som Michelinmannen, men er under omstendighetene heller ingen en holdbar løsning. Derfor har jeg gått vitenskaplig til verks som den gode akademiker jeg er, og konsultert moderne narkotikapolitikk for anledningen. Jeg har tatt et omstridt prosjekt til mitt hjerte, -Non Stop har blitt mitt metadon. Jeg tillater meg en daglig dose, et eggeglass nøye oppmålt, hverken mer eller mindre. Det er forbløffende hvor lenge man kan nyte en slik beskjeden mengde nonstopper, som til forveksling likner små runde piller! Så jeg setter min lit til mine nye fargerike ’little helpers’ og håper det er det som skal til for at Dyret skal fortsette sin tornerosesøvn!

onsdag 18. februar 2009

En jobb for oss, en jobb for deg...

I løpet av de siste månedene har Jensemann stått i bresjen for en liten utbrytergruppe som prøver å fortelle oss alle hvordan vi i Norge ’ikke er så veldig påvirket av finanskrisen’. Og med all respekt å melde så skal jeg vel være takknemlig for at jeg ikke er en kinesisk bilfabrikkarbeider eller en gjennomsnittlig islandsk anleggselektriker i disse dager, men for meg hjelper Jensemanns ’always look on the bright side of life-kampanje’ lite. Jeg er da fortsatt arbeidsledig, er jeg ikke? Det hjelper heller ikke så mye å vite at man er i stadig bedre selskap når alle arbeidsgiverne sitter som skjelvende ekorn på gjerdet eller sender alle sine polske og estiske arbeidere på dør og sørger for babelske tilstander på NAV-kontorene (og selv de, -som klager og bærer seg over ressursmangel er usedvanlig gjerrige med å ta inn folk!)

I mellomtiden sitter jeg og dingler med bena ved kjøkkenbordet og leter med lys og lykte etter stillingsannonser som kan passe ’min kompetanse’. På pc’n virker alt så enkelt. I søkemotorene kan jeg for eksempel prikke av rene fine kategorier som ’administrasjon’, ’rekruttering’, ’undervisning’, ’ledelse’, ’salg’ eller ’merkantile fag’. Men det er i teorien, og jeg har etterhvert forstått at jobber i virkeligheten kommer i følgende kategorier:

a) Jobber jeg ikke er kvalifisert til (nei mamma, jeg kan ikke ta jobb som overingeniør i Statoil, jeg er samfunnsviter!)

b) Jobber jeg kunne vært kvalifisert til hvis jeg bare skrevet med nok bullshit i søknaden (ja kjære intervjuer, som jeg skrev i søknaden er jeg utpreget strukturert, ytterst pertentlig og detaljorientert person som forbløffende nok har et breddeperspektiv, ser de store linjene, er en kreativ igangsetter og har en ektefølt lidenskap for regnskap og arkivering!)

c) Jobber jeg er overkvalifisert til (ja, det er fullt mulig å få avslag som kassadame på Rema når du har et hovedfag!)

d) Jobber jeg er kvalifisert til som jeg har svært lite lyst til å gjøre (’Super Sales XX’ søker positiv og resultatorientert salgskonsulent for direktesalg av husholdningsprodukter innenfor hygienesortimentet til private husstander. Søkeren bør ha svært gode overtalelsesevner, pågangsmot, ikke være allergisk mot støv, må tåle ubekveme arbeidstider, disponere bil og ha sko med stålforsterkninger som tåler å kiles fast mellom dørkarmen og ytterdører. Provisjonslønn.)

og

e) interessante jobber som praktisk talt trygler om nettopp min utdannelse, mine personlige kvalifikasjoner, som jeg ikke engang blir innkalt til intervju til (’beklager, det ble ikke deg denne gang. Vi hadde en overveldende søkermasse med arbeidserfaring fra Antarktis, kjennskap til pyramidefiskens fascinerende livsløp og som snakker flytende serbo-kasakhstansk med usbekisk brytning...’)

Jeg venter spent på kategori f) en jobb jeg vil ha som jeg får; - og i mellomtiden skrur jeg opp volumet på DumDum Boys enda et hakk på stereo’n...