onsdag 15. april 2009

En hard påske...

Vekt etter påske: 70,0 kg...

mandag 23. februar 2009

Min Store Styrkeprøve: Sjokolademusene angriper!

For de som ikke vet det så har det skjedd oppsiktsvekkende ting på Dovre i den siste uka. Noen kilometer etter Magalaupet hadde en liten armé av sjokolademus tatt oppstilling midt i veien, med det for øyet å velte sykkelen min der jeg intetanende kom syklende. Da jeg kom rundt svingen gikk et signal som et gjallarhorn mellom fjellene, og før Dovregubben fikk krøpet ut av hallen sin for å se hva som var på ferde, hadde sjokolademusene stormet fram, naglet meg til bakken som Gulliver i Lilliput, presset munnen min opp med en jekkliknende gjenstand mens sjokolademusene en etter en begikk harakiri ved å stupe fra et møysommelig oppstablet stupebrett rett ned i min munn.

Der fikk jeg igjen for ikke å ta hensyn til Fjellvettreglene når jeg nå skulle begi meg opp i høyden. Kanskje kunne erfarne fjellfolk advart meg om dovremusens besynderlige oppførsel! Ved denne ukas innveiing kan det forøvrig tyde på at jeg har tatt lærdom av dette, og gravd meg ned i tide, for det er merkelig stillstand på vekta. Så ingen kilometer kjørt denne uka, jeg ligger i le og scanner veien for nye tegn til angrep. Hittil har jeg bare skuet en liten brownie som løp forbi som et lemen på vei mot stupet... Den viktigste fjellvettregelen, -det er aldri for sent å snu, har jeg bestemt meg for å ikke ta hensyn til, for over fjellet skal jeg!

fredag 20. februar 2009

Bamsemumsens inntogsmarsj...

Hei, mitt navn er Miyo og jeg er sjokoman!

En av de temaer som fascinerer meg mest her i verden er den om sjokomane (som noen kaller sjokoholikere uten at jeg kan forstå hvorfor, det heter jo ikke sjokohol med mindre man snakker som små sjokoladeflasker med likør i av den typen gamle soignerte damer serverer til kirkekaffen. Og når så du sist en litt halvsliten dame i persianerpels sitte på et gatehjørne og bælme i seg konjakkuler?)

Kan vi sjokomane klassifiseres som avhengige? Kan vi ikke? ’Eksperter’ sier at man ikke kan bli avhengig av sjokolade, men ’eksperter’ sier nå engang så mye rart, som f.eks at Snåsamannen kun har placeboeffekt og at små grønne menn ikke besøker jorden i ymse romfartøyer mens de kidnapper Gry Jannicke Jarlum. Jeg har hverken møtt Snåsamannen eller et små grønne menn (med unntak av en fyllesyk førstereis på hurtigruta over Stad) så jeg har ingen intensjoner om å uttale meg skråsikker om noen av disse temaene, men jeg har derimot møtt svært mange sjokolader i mitt liv, så der har jeg desto bedre kompetanse.

Kan man så bli avhengig? Man kan stille seg det spørsmålet når man drives til å snike seg ut bakdøren av huset for ikke å bli observert av foreldre, og begi seg ut i hylende snøstorm for å nå en kiosk før stengetid med en målbevissthet som er Olav Tufte verdig fordi man bare må ha en krokanrull. Og når man så har den i hendene og fomler utålmodig for å få av papiret før man nesten skjelvende tygger de første bitene. Jeg har gjort det både en og ti ganger gjennom tenåra. Jeg har også begått diverse elegante ’avledningsmanøvrer’ som å spre mine sjokoladekjøp på ulike kiosker slik at ikke personalet skulle avsløre min glupske men akk så skammelige hemmelighet. Sangen ’Climb Every Mountain’ har i perioder hatt en helt annen betydning for meg enn Rodgers og Hammerstein opprinnelig hadde tenkt seg. Forøvrig en glimrende ide for realityserie: gjem en Melkesjokolade på toppen av Mt Everest, plasser ti sjokomane ved foten og se hvem som er villig til å gå lengst for å finne den. Jeg advarer dere folkens, -ikke et program for sarte sjeler!

Som med enhver alkoholiker er det ikke likegyldig hva slags sjokolade vi forer oss selv med. En Nidar-junkie går skjelden amok i en skål med Minde, en Kindereggknasker lar seg ikke nødvendigvis friste av Firkløver. Vi har alle vårt ’drug of choice’. Selv har jeg merket meg at sjokolade som er formet som noe smaker mye bedre enn vanlige sjokoladeplater! Sjokkis formet som hjerter, stjerner, trær eller andre håndfaste ting har en skremmende dragning på meg, noe som spesielt gjør julen til et lite helvete av spisbare griser, klokker og engler. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde funnet en sjokolade formet som en julenisse i naturlig størrelse ville jeg kaste meg over den som en brølende løve mens en flokk barnehagebarn gråt hjerteskjærende i bakgrunnen. I fjor spiste jeg en stor sjokolade formet som en påskehare. Den gikk ned, komplett med ører, halestuss og alt. Og jeg som ikke spiser harer i sin opprinnelige versjon engang, av respekt for barndommens kjælekanin (den døde senere som verdens kanskje eldste kanin, -man skal ikke undervurdere den helsemessige virkningen av ananassalat på gnagere.) Tanken på at jeg kanskje bare har vært et sjokoladetrekk unna å spise mitt eget kjæledyr er uendelig skremmende!

Ved flere tilfeller har jeg lagt ned stor innsats for å kutte denne avhengigheten ut av livet mitt. Visse ganger har jeg klart å holde meg sjokoladefri i svært lange perioder av gangen (hovedsaklig i perioder da jeg bodde så langt fra nærmeste sjokoladefabrikk at den sjokkis jeg kunne få tak i smakte mistenkelig likt pappmasjé). Men som enhver god junkie vet så er man aldri helt ute av faresonen for tilbakefall.

Jeg innså tidlig at det å gå ’cold turkey’ i forhold til mitt vektprosjekt ville være like hasardiøst som å håndfore en stim pirayaer med solsikkefrø. Å opprettholde mitt tidligere sjokoladekonsum ville være en god taktikk hvis målet var å se ut som Michelinmannen, men er under omstendighetene heller ingen en holdbar løsning. Derfor har jeg gått vitenskaplig til verks som den gode akademiker jeg er, og konsultert moderne narkotikapolitikk for anledningen. Jeg har tatt et omstridt prosjekt til mitt hjerte, -Non Stop har blitt mitt metadon. Jeg tillater meg en daglig dose, et eggeglass nøye oppmålt, hverken mer eller mindre. Det er forbløffende hvor lenge man kan nyte en slik beskjeden mengde nonstopper, som til forveksling likner små runde piller! Så jeg setter min lit til mine nye fargerike ’little helpers’ og håper det er det som skal til for at Dyret skal fortsette sin tornerosesøvn!

onsdag 18. februar 2009

En jobb for oss, en jobb for deg...

I løpet av de siste månedene har Jensemann stått i bresjen for en liten utbrytergruppe som prøver å fortelle oss alle hvordan vi i Norge ’ikke er så veldig påvirket av finanskrisen’. Og med all respekt å melde så skal jeg vel være takknemlig for at jeg ikke er en kinesisk bilfabrikkarbeider eller en gjennomsnittlig islandsk anleggselektriker i disse dager, men for meg hjelper Jensemanns ’always look on the bright side of life-kampanje’ lite. Jeg er da fortsatt arbeidsledig, er jeg ikke? Det hjelper heller ikke så mye å vite at man er i stadig bedre selskap når alle arbeidsgiverne sitter som skjelvende ekorn på gjerdet eller sender alle sine polske og estiske arbeidere på dør og sørger for babelske tilstander på NAV-kontorene (og selv de, -som klager og bærer seg over ressursmangel er usedvanlig gjerrige med å ta inn folk!)

I mellomtiden sitter jeg og dingler med bena ved kjøkkenbordet og leter med lys og lykte etter stillingsannonser som kan passe ’min kompetanse’. På pc’n virker alt så enkelt. I søkemotorene kan jeg for eksempel prikke av rene fine kategorier som ’administrasjon’, ’rekruttering’, ’undervisning’, ’ledelse’, ’salg’ eller ’merkantile fag’. Men det er i teorien, og jeg har etterhvert forstått at jobber i virkeligheten kommer i følgende kategorier:

a) Jobber jeg ikke er kvalifisert til (nei mamma, jeg kan ikke ta jobb som overingeniør i Statoil, jeg er samfunnsviter!)

b) Jobber jeg kunne vært kvalifisert til hvis jeg bare skrevet med nok bullshit i søknaden (ja kjære intervjuer, som jeg skrev i søknaden er jeg utpreget strukturert, ytterst pertentlig og detaljorientert person som forbløffende nok har et breddeperspektiv, ser de store linjene, er en kreativ igangsetter og har en ektefølt lidenskap for regnskap og arkivering!)

c) Jobber jeg er overkvalifisert til (ja, det er fullt mulig å få avslag som kassadame på Rema når du har et hovedfag!)

d) Jobber jeg er kvalifisert til som jeg har svært lite lyst til å gjøre (’Super Sales XX’ søker positiv og resultatorientert salgskonsulent for direktesalg av husholdningsprodukter innenfor hygienesortimentet til private husstander. Søkeren bør ha svært gode overtalelsesevner, pågangsmot, ikke være allergisk mot støv, må tåle ubekveme arbeidstider, disponere bil og ha sko med stålforsterkninger som tåler å kiles fast mellom dørkarmen og ytterdører. Provisjonslønn.)

og

e) interessante jobber som praktisk talt trygler om nettopp min utdannelse, mine personlige kvalifikasjoner, som jeg ikke engang blir innkalt til intervju til (’beklager, det ble ikke deg denne gang. Vi hadde en overveldende søkermasse med arbeidserfaring fra Antarktis, kjennskap til pyramidefiskens fascinerende livsløp og som snakker flytende serbo-kasakhstansk med usbekisk brytning...’)

Jeg venter spent på kategori f) en jobb jeg vil ha som jeg får; - og i mellomtiden skrur jeg opp volumet på DumDum Boys enda et hakk på stereo’n...

mandag 16. februar 2009

Min store styrkeprøve: –Magalaup og firkantvals

En riktig lykkelig mandag om jeg så må si det. Halvannen kilo ned, ifølge vekta. Ved hjelp av mitt Eksellente Excelark kan jeg se at jeg har ’syklet’ svimlende 52 km i løpet av uka, fra Berkåk, rett forbi Oppdal (tenk at jeg ikke la merke til det! Jammen bra, ellers skulle det blitt en ekstrarunde i skianleggene!) og jeg befinner meg nå i jevnt tråkk opp Drivdalen mot Dovre. Jeg er et par kilometer forbi en av naturens heftigste steder, Magalaupet, en serie jettegryter som har blitt gravd ut av Driva under siste istid. Min vaskemaskinen kan melde at den er grønn av misunnelse!

Dette ukeresultatet er viktig for min motivasjon på det nåværende tidspunkt!
Som tidligere nevnt har jeg hatt litt motbør de siste ukene ettersom vektnåla tilsynelatende danser firkantvals, -til siden sammen bak, -til siden sammen fram, -og der er man tilbake ved utgangspunktet! Firkantvals er sikkert en dans som fortjener aktelse og respekt på tross av at den stort sett danses av småbarn som en aparte versjon av ’ordentlig’ vals, men jeg har i utgangspunktet et noe anstrengt forhold til denslags.

En gang i min lysegrønne gymnastid meldte jeg og min venninne oss på et dansekurs for å dyrke våre uoppdagede talenter innen tango, vals og cha-cha. Dette var et av få kurs hvor det faktisk var ledige menn for oss å danse med (ettersom vi ikke kunne nyte medbragt av det slaget) men våre fantasier om Patrick Swayze og Antonio Banderas ble gjort sørgelig til skamme da jeg og venninna ble parret opp med hver vår tåtråkker. Jeg med en hjulbent friidrettsutøver med kretsrekord i 100-meter sprint og hun med en noe tafatt Mr Beantype som trodde rytme var en by i Portugal og som fortsatt bodde hjemme hos mor i en alder av 43 år. Jeg må rose rekordsprintern med at han klarte å holde seg unna tærne mine etter de to første knusende kursdagene, og at han var rimelig lærenem på visse områder. Han forsto relativt kjapt poenget med å holde fast i partneren, etter å ha sendt meg seilende på tåspissene inn i naboparet under en swingtur, og forsto at han hadde ansvaret for å styre etter å ha kjørt meg rett i veggen da vi nådde enden av lokalet under vår første konsentrerte tango, -ikke bare fordi han var mannen, men fordi han også var den eneste som så forover. Men til tross for at vi fikk refundert halvparten av kurspengene har jeg litt anstrengt forhold til dans.

De siste tre-fire ukene har kroppen min virket som en skikkelig dårlig danseparter. Opp- ned-opp-ned, jeg har nesten begynt å føle meg som en laks på vei opp ei laksetrapp. I tillegg har det vært vanskeligere å stå imot fristelser som har kommet langs min vei. Men i dag har den iallefall hoppet et solid hopp i riktig retning. På tross av at jeg ikke har klart å swinge unna alle de kaker og sjokolader som har krysset min vei (jeg innrømmer intim omgang med to brownies og en varm sjokolade med krem) har vektnåla holdt seg relativt stabil i flere dager og gitt meg uttelling for de siste par ukers vingling. Jeg kan nå se at selv om kroppen har tatt inn og tømt ut vann som en av pumpene ombord i Titanic, så har den jobbet jevnt og trutt der det teller. Jeg skal medgi at dette har gitt meg en boost jeg har hatt behov for, og som jeg skal utnytte til fulle til å fortsette racet!

Moskus, -beware!

fredag 13. februar 2009

Barack, -spis opp maten din!

En bekjent av meg fortalte meg engang at hun kunne trekke et år fra sin alder for hver dag hun bodde hjemme under sin ferie. Dengang lo jeg hjertlig av kommentaren, men etter et par måneder på pikerommet begynner den å få et skremmende realistisk skjær. Jeg er rett og slett på vei til å bli en fjortis! Den positive, hyggelige og ikke minst selvstendige personen som kom flyttet hjem for et par (ok, tre) måneder siden er på vei til å bli erstattet av en trassig, mutt og sur tenåring. Jeg er en millimeter fra å farge håret svart, ikle meg armyboots og hilse mine omgivelser med ’yo motherfucker!’ og svare med enstavelsesord hver gang noen stiller meg et spørsmål.

Jeg lurer på om dette er et fenomen som utelukkende rammer meg eller om det er et mer universelt trekk. Min venninnes kommentar kan tyde på at det siste. Så jeg griper meg i å lure. Subber Jens Stoltenberg med beina og sparker i dørkarmen hvis han må tilbringe et par måneder hjemme hos sin mor? Roper kronprins Haakon noengang ’du skjønner ingenting!’ noen dager inn i julefeiringen på Prinsehytta? Får Putin beskjed fra mamma om at han er uoppdragen guttevalp og har å ta av seg lua før han kommer inn i stua? Og jeg skulle gi mye for å vite hvorvidt George W fortsatt får smekk på fingrene av Mama Bush hvis han ikke vasker hendene før søndagsmiddag.

Jeg ser for meg følgende samtale mellom Barack Obama og hans mor (hvis hun hadde levd vel og merke):
-Mor, jeg har nyheter. Jeg har blitt USAs president!
-Det høres vel og bra ut gutten min, men kunne du ikke ha valgt et mer sikkert yrke?
-Men mor, jeg er president! President i hele USA! Praktisk talt hele verdens sjef!
-For fire år, ja. Men så blir du kanskje arbeidsløs. Men har du ikke hørt om sønnen til fru Turner over gaten? Han har blitt elektriker. Det er et godt yrke det! Alltid bruk for elektrikere...

Hva er det med mødre som kan få oss til å føle oss like store som en lillefingernegl uansett hvor voksne, selvsikre og selvstendige vi er i vårt private liv? Til og med min mor klager uavbrutt over hvordan min bestemor fortsatt forsøker å oppdra henne (og i videre konsekvens meg) til tross for at min mor er en hårsbredd fra seksti. Når min snille, generøse men allikevel steinharde kommandosentral av en bestemor ringer, sitter mitt moderlige opphav der og sier ’jada mamma’ under en betydelig del av telefonsamtalen. Likeledes kan jeg, på besøk hos samme bestemor, engasjert fortelle om de fremskritt og milepæler jeg har gjort karrieremessig (da jeg fortsatt hadde en) og få som svar at ’det er vel og bra lille venn, men spis nå opp maten din’!

Jeg trodde jeg var ferdig med den peroden av mitt liv hvor jeg slamrer dører og mumler ’idiot’ mutt under leppa. At trassalderen var et forlengst tilbakelagt stadium. Jeg trodde jeg var voksen. At jeg hadde funnet ut av alle barnesykdommene og blitt en avrundet person. Selvstendig. Men dengang ei. Livet har en egen evne til å villede oss til å tro at vi har full kontroll, for så å trekke gulvteppet vekk under føttene våre. Under overflaten putrer det tydligvis fortsatt i tenåringsgryta og de siste måneders erfaring har vist meg at jeg når som helst kan ende oppi den igjen med et solid plask.

En tilværelse på pikerommet virket i utgangspunktet som en god idé, en praktisk løsning på en krevende økonomisk situasjon. Men det begynner å koste mer enn det smaker. Det er en grunn til at jeg flyttet hjemmefra i utgangspunktet og det er en grunn til at visse fuglemødre sparker ungene ut av redet slik at de må fly selv. Min mor er ingen fuglemor, hun kommer neppe til å kaste meg ut av redet, så jeg tror jeg må finne en måte å sparke min egen bak mens jeg fortsatt kan. For om et par måneder ligger jeg i vugga igjen og kan ikke sparke noe som helst foruten babyteppet...

onsdag 11. februar 2009

Berkåk, -eller forbrytelser lønner seg ikke...

Etter forrige ukes kickoff på Min Store Styrkeprøve kunne jeg konstatere at jeg allerede hadde syklet til Soknedal. Denne uka har jeg ’syklet’ meg ned en halv kilo i vekt, noe som i henhold til mitt Eksellente Excelark kan oversettes til 17,34 km. Dette plasserer meg i Rennebu kommune, hvor jeg akkurat har passert Berkåk. Dette er hva jeg vet om Berkåk:Det er en lang oppoverbakke til Berkåk fra Soknedal, noe som sikkert kan forklare hvorfor det har gått ganske trått denne uka. Dette er hva jeg fant ut om stedet:

  • Navnet Berkåk er avledet fra ’birk’ eller ’bjørk’ noe som betyr at man sikkert bør holde seg unna hvis man har pollenallergi, noe jeg heldigvis ikke har.
  • Rennebu Næringsforening har 61 medlemmer.
  • Rennebu Gammaldanslag hadde medlemsfest på lørdag; og
  • Orkla Fellesforvaltning har gått inn for freding av hunnlaks fra 1 august.

Dette gjør Rennebu til en drømmekommune for danseglade hunnlaks med forretningsambisjoner.

Ellers kan det sies at Rennebu har en sentral plass i forhold til mitt første møte med alkoholens farer. Det hadde seg nemlig slik at jeg, i en alder av 9 år fikk oppleve en liten del av charterturismens gullalder (tidlig 80-tall) med mitt morderlige opphav. Vel ankommet i Syden ble vi kjent med noen hotellnaboer fra, ja nettopp, Rennebu. Som seg hør og bør når man er i Syden (iallefall da man reiste på det tidlige 80-tall) så er det obligatorisk å omgås med hotellnaboer som kommer fra samme land som en selv, og på den måten hadde det seg slik at opphavet og jeg havnet på besøk med ’någo attåt’ da lyset gikk, slik det ofte gjør i Sydenland.

I nettopp det øyeblikk hadde min mor nettopp avslått min innstendige appell for å få ytterligere et glass brus. Da det ble svart gikk min unge men beregnende hjerne umiddelbart over fra å furte over tapt brus til å koke opp en snedig plan. Hvis jeg kunne drikke opp skvetten i glasset mitt og fylle det på ny før de voksne fikk tent stearinlys eller strømmen kom tilbake ville ingen gjennomskue komplottet. Dette skulle bli min første leksjon i at forbrytelser ikke lønner seg, da jeg i bekmørket bikket ned nabogubbens konjakkglass i en eneste lang bånnski. Traumatisk som dette var kan jeg ikke la være å tenke på at Rennebu kanskje reddet meg fra en livslang forbryterkarriere. Hvem vet hvor jeg kunne vært i dag hvis jeg ikke hadde blitt satt på plass av en solid dose dårlig spansk konjakk! Så mens jeg passerer Rennebu Lensmannskontor i ti minusgrader på en tirsdag kan jeg gjøre det uten å være redd for at mitt ansikt lyser fra en etterlyst-plakat der inne.

Og med bare en ørliten bismak i munnen tråkker jeg videre sørover.