Barack, -spis opp maten din!

En bekjent av meg fortalte meg engang at hun kunne trekke et år fra sin alder for hver dag hun bodde hjemme under sin ferie. Dengang lo jeg hjertlig av kommentaren, men etter et par måneder på pikerommet begynner den å få et skremmende realistisk skjær. Jeg er rett og slett på vei til å bli en fjortis! Den positive, hyggelige og ikke minst selvstendige personen som kom flyttet hjem for et par (ok, tre) måneder siden er på vei til å bli erstattet av en trassig, mutt og sur tenåring. Jeg er en millimeter fra å farge håret svart, ikle meg armyboots og hilse mine omgivelser med ’yo motherfucker!’ og svare med enstavelsesord hver gang noen stiller meg et spørsmål.

Jeg lurer på om dette er et fenomen som utelukkende rammer meg eller om det er et mer universelt trekk. Min venninnes kommentar kan tyde på at det siste. Så jeg griper meg i å lure. Subber Jens Stoltenberg med beina og sparker i dørkarmen hvis han må tilbringe et par måneder hjemme hos sin mor? Roper kronprins Haakon noengang ’du skjønner ingenting!’ noen dager inn i julefeiringen på Prinsehytta? Får Putin beskjed fra mamma om at han er uoppdragen guttevalp og har å ta av seg lua før han kommer inn i stua? Og jeg skulle gi mye for å vite hvorvidt George W fortsatt får smekk på fingrene av Mama Bush hvis han ikke vasker hendene før søndagsmiddag.

Jeg ser for meg følgende samtale mellom Barack Obama og hans mor (hvis hun hadde levd vel og merke):
-Mor, jeg har nyheter. Jeg har blitt USAs president!
-Det høres vel og bra ut gutten min, men kunne du ikke ha valgt et mer sikkert yrke?
-Men mor, jeg er president! President i hele USA! Praktisk talt hele verdens sjef!
-For fire år, ja. Men så blir du kanskje arbeidsløs. Men har du ikke hørt om sønnen til fru Turner over gaten? Han har blitt elektriker. Det er et godt yrke det! Alltid bruk for elektrikere...

Hva er det med mødre som kan få oss til å føle oss like store som en lillefingernegl uansett hvor voksne, selvsikre og selvstendige vi er i vårt private liv? Til og med min mor klager uavbrutt over hvordan min bestemor fortsatt forsøker å oppdra henne (og i videre konsekvens meg) til tross for at min mor er en hårsbredd fra seksti. Når min snille, generøse men allikevel steinharde kommandosentral av en bestemor ringer, sitter mitt moderlige opphav der og sier ’jada mamma’ under en betydelig del av telefonsamtalen. Likeledes kan jeg, på besøk hos samme bestemor, engasjert fortelle om de fremskritt og milepæler jeg har gjort karrieremessig (da jeg fortsatt hadde en) og få som svar at ’det er vel og bra lille venn, men spis nå opp maten din’!

Jeg trodde jeg var ferdig med den peroden av mitt liv hvor jeg slamrer dører og mumler ’idiot’ mutt under leppa. At trassalderen var et forlengst tilbakelagt stadium. Jeg trodde jeg var voksen. At jeg hadde funnet ut av alle barnesykdommene og blitt en avrundet person. Selvstendig. Men dengang ei. Livet har en egen evne til å villede oss til å tro at vi har full kontroll, for så å trekke gulvteppet vekk under føttene våre. Under overflaten putrer det tydligvis fortsatt i tenåringsgryta og de siste måneders erfaring har vist meg at jeg når som helst kan ende oppi den igjen med et solid plask.

En tilværelse på pikerommet virket i utgangspunktet som en god idé, en praktisk løsning på en krevende økonomisk situasjon. Men det begynner å koste mer enn det smaker. Det er en grunn til at jeg flyttet hjemmefra i utgangspunktet og det er en grunn til at visse fuglemødre sparker ungene ut av redet slik at de må fly selv. Min mor er ingen fuglemor, hun kommer neppe til å kaste meg ut av redet, så jeg tror jeg må finne en måte å sparke min egen bak mens jeg fortsatt kan. For om et par måneder ligger jeg i vugga igjen og kan ikke sparke noe som helst foruten babyteppet...