Tøffe tøtter lider ikke av sykkelskrekk

I del tre av vår spennende føljetong ’…hvorfor Miyo skal lykkes med å bli slank og smekker denne gangen selv om hun ikke har klart det 10 000 ganger før’ skal vi i dag tett inn på det fysiske. Vi skal sniffe svette, lukte blod, ’get down’n’dirty’, -det handler om trening, og jeg har tenkt å bli treningsnarkoman.

Det er mange gode grunner til at jeg skriver denne bloggen anonymt, og en av dem er for å hindre de hjerteinfarkt som mine tidligere gymlærere ville fått hvis de visste hvem som skrev de overnevnte ord. (Jeg unner dem saktens et og annet ufarlig men ubehagelig utslett på sensitive deler av kroppen, men hjertet vil jeg ikke stå ansvarlig for!) Som dere kanskje kan forstå utpreget jeg meg ikke akkurat som gymfantom på skolen.

Foruten tredjegradslikninger er det vel få ting jeg har så traumatiske minner fra som gymtimene. Tolv lange, pinefulle år hvor jeg befant meg blant dem som alltid ble sist plukket ut på laget (jeg var faktisk nest sist den ene gangen da min ene skolekamerat, som var sterkt nærsynt, hadde knust brillene sine under oppvarmingen), - ble plassert i mål hvor mine medelever regnet ut at jeg ville gjøre minst skade selv om jeg slo hendene for øynene hver gang en knallhardt prosjektil fra skolens små håndball- eller fotballstjerner kom dundrende imot meg med samme skadepotensial som en håndgranat, -og som fortsatt ikke var ferdig med 3000-metern mens de andre sto i dusjen og sammenliknet BH-størrelser. Den siste spikeren i kista var da jeg ved en feiltakelse på gymnaset ble satt inn på basketball valgfag. Det eneste jeg husker fra disse timene var at jeg med mine 160 skarve centimeter aldri før har sett så mange av mine medelevers navler. Ballen kan jeg ikke huske å ha sett så mye til.

Befridd fra skolegymmens tvangstrøye tok det lang tid før jeg overhodet kunne tenke ordet skitur uten å grøsse ved tanken på alle lange skiturer jeg har gått uten en eneste pause (fordi alle de som sto og ventet på baktroppen begynte å gå igjen i det øyeblikk vi nådde fram til dem.) Men sakte men sikkert begynte jeg å innse at livet burde bestå av andre ting enn nudler, øl og chilinøtter (essensielle deler av en studentmeny), og i de første studieåra gjorde jeg saktens noen forsøk på å komme meg i form, uten at følelsen av påfallende lav kroppslig IQ noensinne var langt unna.

Det Endelige Vendepunktet kom allikevel først da jeg ble utsatt for en ulykke som involverte et ikke fullt så flyvedyktig fartøy, bråbrems og hard asfalt (lydeffekt: coyote løper utfor et stup i blind jakt på the Road Runner og innser at han ikke har fast grunn under bena.) Det er ingenting som en runde innom operasjonsstua med påfølgende sengeliggende ferie på sykehus å få et nytt syn på tilværelsen. Ikke bare innser man hvor glad man er i sine tenner og betydningen av å kunne gjøre små ting her i verden som å snu seg i senga uten hjelp fra fire sykepleiere, men det faktum at man ikke klarte kravet i kulestøt og stille lengde betyr svært lite sammenliknet med det faktum at man klarer å vinke med tærne.

I løpet av det neste året gjenoppdaget jeg på mange måter min egen kropp, og oppdaget til min store forbløffelse at jeg både innehar en stor porsjon selvdisiplin og målbevissthet (hvor var den under alle Coopertestene mon tro? På Bahamas med en paraplydrink i hånda?) Å klare å løfte den ene foten 20 cm i lufta etter en ukes intens trening var en seier på linje med Dale Oens OL-medalje. Da jeg et års tid senere var tilbake i vertikal posisjon på to velfungerende ben brukte jeg dem til å spasere inn på et treningsstudio for å konfrontere min største skrekk, -spinnsykkelen!

Jeg hadde et par år tidligere vært i kontakt med dette ganske lille, men likevel skrekkinngytende beistet. Jeg vet ikke om den fniste stille for seg selv da jeg kom inn med tanke på vårt forrige møte, hvor jeg etter 20 minutter var ved å segne om sidelengs med vissheten om at jeg var døden nær, men var det en ting jeg hadde lært i løpet av det foregående året så var det at jeg var en Tøff Tøtte, og Tøffe Tøtter er ikke redd for spinnsykler, selv ikke de røde! For å tvinge spinnsykkelen i kne trente jeg spinning med blodsmaken i halsen flere ganger i uka det neste året, og stirret vektene i pumpsalen rett inn i hvitøyet. Og etterhvert oppdaget jeg noe urovekkende nytt om meg selv. Jeg fikk faktisk god kondis! Og ble sterk! Det var mulig, -selv for meg. Halleluja! -Rocky eat your heart out!
Historien kunne ha endt der, med over 7 kg omdannet til muskelmasse og deltakelse i spinnmaratons. Hadde jeg holdt dette i hevd ville jeg neppe ha sittet her i dag med et vektproblem. Men jeg holdt det ikke i hevd, og i løpet av de siste årene har trening vært en omtrent like jevnlig forekomst som regnbyger i Sahara, noe jobben min nok må ta en god del av ansvaret for, men mest meg selv. Men ved hjemkomst til Norge og innmelding i VK gjennomsøkte jeg alle skap og skuffer og fant en tørket, innskrumpet versjon av den Tøffe Tøtta. Etter å ha lagt henne i bløt en måneds tid plantet jeg henne på nærmeste spinnsykkel, og sannelig om hun ikke begynner å komme seg! Så nå spinnes, steppes og pumpes det på mer eller mindre daglig basis (jeg har jo ikke så mye annet fore om dagen) og det skal det sannelig fortsettes med helt til den Tøffe Tøtta er oppgradert til Tøff Tøtte 2.0, -den smekre versjonen! Vil du være med så heng på!