Dette var utgangspunktet, og siden skjedde det mye rart...

Da jeg var tretten år skrev jeg følgende om hvordan livet mitt skulle være da jeg ble 30:’Når jeg er tretti er jeg gift med NN (-min første flamme, ungdomsskolens store helt på fotballbanen…Miyo red.) Vi har vært sammen siden jeg gikk i sjuende. Vi har tre barn, NNjr, Christina og Charlotte. Jeg jobber som hjertekirurg ved XX sykehus og han er fotballspiller. Vi bor i et stort hus og er ganske rike. Vi har hytte og en Suburban og har reist jorda rundt…’

Jeg skrev ikke: ’Når jeg er trettitre er jeg fortsatt singel uten noen foreløpig utsikt til mann og egen familie. Jeg droppet drømmen om å bli kirurg fordi jeg aldri ble noe god i matte men ble samfunnsviter istedet fordi alle sa at det var lett å få jobb hvis man hadde universitetsutdanning. Jeg skal innlede 2009 med å være arbeidsledig midt i en finanskrise og dessuten skal jeg være så blakk at jeg må flytte hjem på pikerommet hos mor. I tillegg skal jeg være på slankern og ca 15 kg overvektig men tross alt mindre enn tre måneder tidligere da jeg var 25 kg overvektig…’

Det er merkelig det der med planer. Fotballhelten kom og gikk i mitt svulmende pikehjerte uten noensinne å kaste et ekstra blikk i min retning. Med det ble også NNjr og hans søstre fratatt sin eksistensberettigelse (helt greitt for meg, tror aldri jeg skulle hatt tid til dem ved siden av jobben som hjertekirurg, de har det nemlig svært travelt, bare se på Grey’s Anatomy!) Savner egentlig ikke å tilbringe dagene opp til albuene med blod og gørr på en operasjonssal, være sammen med en fotballspiller med fotballknær og fotsopp, -og alle vet at Suburban’er ikke bare er store men også noen drivstoffslukere!

Nå er forøvrig 2009 faktum og jeg planlegger ikke lenger. Livet tok helt andre krumspring enn det jeg trodde den gang jeg satt og planla min fremtid med fotballhelten, og i det store og hele er jeg godt fornøyd med hvordan det har utviklet seg. Imidlertid må jeg jo innrømme at utsikten fra pikerommet er litt blek for tiden og at jeg til tider føler meg som et slagskip som har gått på grunn. Men med mindre polene simultant smelter og hever havnivået med noen meter holder jeg hodet hårfint over vannet, og det er jo et utgangspunkt godt som noe for et nytt år! Så med hodet under armen og armen i bind setter jeg igang med å få slagskipet av grunna!