For de som ikke vet det så har det skjedd oppsiktsvekkende ting på Dovre i den siste uka. Noen kilometer etter Magalaupet hadde en liten armé av sjokolademus tatt oppstilling midt i veien, med det for øyet å velte sykkelen min der jeg intetanende kom syklende. Da jeg kom rundt svingen gikk et signal som et gjallarhorn mellom fjellene, og før Dovregubben fikk krøpet ut av hallen sin for å se hva som var på ferde, hadde sjokolademusene stormet fram, naglet meg til bakken som Gulliver i Lilliput, presset munnen min opp med en jekkliknende gjenstand mens sjokolademusene en etter en begikk harakiri ved å stupe fra et møysommelig oppstablet stupebrett rett ned i min munn.
Der fikk jeg igjen for ikke å ta hensyn til Fjellvettreglene når jeg nå skulle begi meg opp i høyden. Kanskje kunne erfarne fjellfolk advart meg om dovremusens besynderlige oppførsel! Ved denne ukas innveiing kan det forøvrig tyde på at jeg har tatt lærdom av dette, og gravd meg ned i tide, for det er merkelig stillstand på vekta. Så ingen kilometer kjørt denne uka, jeg ligger i le og scanner veien for nye tegn til angrep. Hittil har jeg bare skuet en liten brownie som løp forbi som et lemen på vei mot stupet... Den viktigste fjellvettregelen, -det er aldri for sent å snu, har jeg bestemt meg for å ikke ta hensyn til, for over fjellet skal jeg!
mandag 23. februar 2009
fredag 20. februar 2009
Bamsemumsens inntogsmarsj...
Hei, mitt navn er Miyo og jeg er sjokoman!
En av de temaer som fascinerer meg mest her i verden er den om sjokomane (som noen kaller sjokoholikere uten at jeg kan forstå hvorfor, det heter jo ikke sjokohol med mindre man snakker som små sjokoladeflasker med likør i av den typen gamle soignerte damer serverer til kirkekaffen. Og når så du sist en litt halvsliten dame i persianerpels sitte på et gatehjørne og bælme i seg konjakkuler?)
Kan vi sjokomane klassifiseres som avhengige? Kan vi ikke? ’Eksperter’ sier at man ikke kan bli avhengig av sjokolade, men ’eksperter’ sier nå engang så mye rart, som f.eks at Snåsamannen kun har placeboeffekt og at små grønne menn ikke besøker jorden i ymse romfartøyer mens de kidnapper Gry Jannicke Jarlum. Jeg har hverken møtt Snåsamannen eller et små grønne menn (med unntak av en fyllesyk førstereis på hurtigruta over Stad) så jeg har ingen intensjoner om å uttale meg skråsikker om noen av disse temaene, men jeg har derimot møtt svært mange sjokolader i mitt liv, så der har jeg desto bedre kompetanse.
Kan man så bli avhengig? Man kan stille seg det spørsmålet når man drives til å snike seg ut bakdøren av huset for ikke å bli observert av foreldre, og begi seg ut i hylende snøstorm for å nå en kiosk før stengetid med en målbevissthet som er Olav Tufte verdig fordi man bare må ha en krokanrull. Og når man så har den i hendene og fomler utålmodig for å få av papiret før man nesten skjelvende tygger de første bitene. Jeg har gjort det både en og ti ganger gjennom tenåra. Jeg har også begått diverse elegante ’avledningsmanøvrer’ som å spre mine sjokoladekjøp på ulike kiosker slik at ikke personalet skulle avsløre min glupske men akk så skammelige hemmelighet. Sangen ’Climb Every Mountain’ har i perioder hatt en helt annen betydning for meg enn Rodgers og Hammerstein opprinnelig hadde tenkt seg. Forøvrig en glimrende ide for realityserie: gjem en Melkesjokolade på toppen av Mt Everest, plasser ti sjokomane ved foten og se hvem som er villig til å gå lengst for å finne den. Jeg advarer dere folkens, -ikke et program for sarte sjeler!
Som med enhver alkoholiker er det ikke likegyldig hva slags sjokolade vi forer oss selv med. En Nidar-junkie går skjelden amok i en skål med Minde, en Kindereggknasker lar seg ikke nødvendigvis friste av Firkløver. Vi har alle vårt ’drug of choice’. Selv har jeg merket meg at sjokolade som er formet som noe smaker mye bedre enn vanlige sjokoladeplater! Sjokkis formet som hjerter, stjerner, trær eller andre håndfaste ting har en skremmende dragning på meg, noe som spesielt gjør julen til et lite helvete av spisbare griser, klokker og engler. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde funnet en sjokolade formet som en julenisse i naturlig størrelse ville jeg kaste meg over den som en brølende løve mens en flokk barnehagebarn gråt hjerteskjærende i bakgrunnen. I fjor spiste jeg en stor sjokolade formet som en påskehare. Den gikk ned, komplett med ører, halestuss og alt. Og jeg som ikke spiser harer i sin opprinnelige versjon engang, av respekt for barndommens kjælekanin (den døde senere som verdens kanskje eldste kanin, -man skal ikke undervurdere den helsemessige virkningen av ananassalat på gnagere.) Tanken på at jeg kanskje bare har vært et sjokoladetrekk unna å spise mitt eget kjæledyr er uendelig skremmende!
Ved flere tilfeller har jeg lagt ned stor innsats for å kutte denne avhengigheten ut av livet mitt. Visse ganger har jeg klart å holde meg sjokoladefri i svært lange perioder av gangen (hovedsaklig i perioder da jeg bodde så langt fra nærmeste sjokoladefabrikk at den sjokkis jeg kunne få tak i smakte mistenkelig likt pappmasjé). Men som enhver god junkie vet så er man aldri helt ute av faresonen for tilbakefall.
Jeg innså tidlig at det å gå ’cold turkey’ i forhold til mitt vektprosjekt ville være like hasardiøst som å håndfore en stim pirayaer med solsikkefrø. Å opprettholde mitt tidligere sjokoladekonsum ville være en god taktikk hvis målet var å se ut som Michelinmannen, men er under omstendighetene heller ingen en holdbar løsning. Derfor har jeg gått vitenskaplig til verks som den gode akademiker jeg er, og konsultert moderne narkotikapolitikk for anledningen. Jeg har tatt et omstridt prosjekt til mitt hjerte, -Non Stop har blitt mitt metadon. Jeg tillater meg en daglig dose, et eggeglass nøye oppmålt, hverken mer eller mindre. Det er forbløffende hvor lenge man kan nyte en slik beskjeden mengde nonstopper, som til forveksling likner små runde piller! Så jeg setter min lit til mine nye fargerike ’little helpers’ og håper det er det som skal til for at Dyret skal fortsette sin tornerosesøvn!
En av de temaer som fascinerer meg mest her i verden er den om sjokomane (som noen kaller sjokoholikere uten at jeg kan forstå hvorfor, det heter jo ikke sjokohol med mindre man snakker som små sjokoladeflasker med likør i av den typen gamle soignerte damer serverer til kirkekaffen. Og når så du sist en litt halvsliten dame i persianerpels sitte på et gatehjørne og bælme i seg konjakkuler?)
Kan vi sjokomane klassifiseres som avhengige? Kan vi ikke? ’Eksperter’ sier at man ikke kan bli avhengig av sjokolade, men ’eksperter’ sier nå engang så mye rart, som f.eks at Snåsamannen kun har placeboeffekt og at små grønne menn ikke besøker jorden i ymse romfartøyer mens de kidnapper Gry Jannicke Jarlum. Jeg har hverken møtt Snåsamannen eller et små grønne menn (med unntak av en fyllesyk førstereis på hurtigruta over Stad) så jeg har ingen intensjoner om å uttale meg skråsikker om noen av disse temaene, men jeg har derimot møtt svært mange sjokolader i mitt liv, så der har jeg desto bedre kompetanse.
Kan man så bli avhengig? Man kan stille seg det spørsmålet når man drives til å snike seg ut bakdøren av huset for ikke å bli observert av foreldre, og begi seg ut i hylende snøstorm for å nå en kiosk før stengetid med en målbevissthet som er Olav Tufte verdig fordi man bare må ha en krokanrull. Og når man så har den i hendene og fomler utålmodig for å få av papiret før man nesten skjelvende tygger de første bitene. Jeg har gjort det både en og ti ganger gjennom tenåra. Jeg har også begått diverse elegante ’avledningsmanøvrer’ som å spre mine sjokoladekjøp på ulike kiosker slik at ikke personalet skulle avsløre min glupske men akk så skammelige hemmelighet. Sangen ’Climb Every Mountain’ har i perioder hatt en helt annen betydning for meg enn Rodgers og Hammerstein opprinnelig hadde tenkt seg. Forøvrig en glimrende ide for realityserie: gjem en Melkesjokolade på toppen av Mt Everest, plasser ti sjokomane ved foten og se hvem som er villig til å gå lengst for å finne den. Jeg advarer dere folkens, -ikke et program for sarte sjeler!
Som med enhver alkoholiker er det ikke likegyldig hva slags sjokolade vi forer oss selv med. En Nidar-junkie går skjelden amok i en skål med Minde, en Kindereggknasker lar seg ikke nødvendigvis friste av Firkløver. Vi har alle vårt ’drug of choice’. Selv har jeg merket meg at sjokolade som er formet som noe smaker mye bedre enn vanlige sjokoladeplater! Sjokkis formet som hjerter, stjerner, trær eller andre håndfaste ting har en skremmende dragning på meg, noe som spesielt gjør julen til et lite helvete av spisbare griser, klokker og engler. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde funnet en sjokolade formet som en julenisse i naturlig størrelse ville jeg kaste meg over den som en brølende løve mens en flokk barnehagebarn gråt hjerteskjærende i bakgrunnen. I fjor spiste jeg en stor sjokolade formet som en påskehare. Den gikk ned, komplett med ører, halestuss og alt. Og jeg som ikke spiser harer i sin opprinnelige versjon engang, av respekt for barndommens kjælekanin (den døde senere som verdens kanskje eldste kanin, -man skal ikke undervurdere den helsemessige virkningen av ananassalat på gnagere.) Tanken på at jeg kanskje bare har vært et sjokoladetrekk unna å spise mitt eget kjæledyr er uendelig skremmende!
Ved flere tilfeller har jeg lagt ned stor innsats for å kutte denne avhengigheten ut av livet mitt. Visse ganger har jeg klart å holde meg sjokoladefri i svært lange perioder av gangen (hovedsaklig i perioder da jeg bodde så langt fra nærmeste sjokoladefabrikk at den sjokkis jeg kunne få tak i smakte mistenkelig likt pappmasjé). Men som enhver god junkie vet så er man aldri helt ute av faresonen for tilbakefall.
Jeg innså tidlig at det å gå ’cold turkey’ i forhold til mitt vektprosjekt ville være like hasardiøst som å håndfore en stim pirayaer med solsikkefrø. Å opprettholde mitt tidligere sjokoladekonsum ville være en god taktikk hvis målet var å se ut som Michelinmannen, men er under omstendighetene heller ingen en holdbar løsning. Derfor har jeg gått vitenskaplig til verks som den gode akademiker jeg er, og konsultert moderne narkotikapolitikk for anledningen. Jeg har tatt et omstridt prosjekt til mitt hjerte, -Non Stop har blitt mitt metadon. Jeg tillater meg en daglig dose, et eggeglass nøye oppmålt, hverken mer eller mindre. Det er forbløffende hvor lenge man kan nyte en slik beskjeden mengde nonstopper, som til forveksling likner små runde piller! Så jeg setter min lit til mine nye fargerike ’little helpers’ og håper det er det som skal til for at Dyret skal fortsette sin tornerosesøvn!
onsdag 18. februar 2009
En jobb for oss, en jobb for deg...
I løpet av de siste månedene har Jensemann stått i bresjen for en liten utbrytergruppe som prøver å fortelle oss alle hvordan vi i Norge ’ikke er så veldig påvirket av finanskrisen’. Og med all respekt å melde så skal jeg vel være takknemlig for at jeg ikke er en kinesisk bilfabrikkarbeider eller en gjennomsnittlig islandsk anleggselektriker i disse dager, men for meg hjelper Jensemanns ’always look on the bright side of life-kampanje’ lite. Jeg er da fortsatt arbeidsledig, er jeg ikke? Det hjelper heller ikke så mye å vite at man er i stadig bedre selskap når alle arbeidsgiverne sitter som skjelvende ekorn på gjerdet eller sender alle sine polske og estiske arbeidere på dør og sørger for babelske tilstander på NAV-kontorene (og selv de, -som klager og bærer seg over ressursmangel er usedvanlig gjerrige med å ta inn folk!)
I mellomtiden sitter jeg og dingler med bena ved kjøkkenbordet og leter med lys og lykte etter stillingsannonser som kan passe ’min kompetanse’. På pc’n virker alt så enkelt. I søkemotorene kan jeg for eksempel prikke av rene fine kategorier som ’administrasjon’, ’rekruttering’, ’undervisning’, ’ledelse’, ’salg’ eller ’merkantile fag’. Men det er i teorien, og jeg har etterhvert forstått at jobber i virkeligheten kommer i følgende kategorier:
a) Jobber jeg ikke er kvalifisert til (nei mamma, jeg kan ikke ta jobb som overingeniør i Statoil, jeg er samfunnsviter!)
b) Jobber jeg kunne vært kvalifisert til hvis jeg bare skrevet med nok bullshit i søknaden (ja kjære intervjuer, som jeg skrev i søknaden er jeg utpreget strukturert, ytterst pertentlig og detaljorientert person som forbløffende nok har et breddeperspektiv, ser de store linjene, er en kreativ igangsetter og har en ektefølt lidenskap for regnskap og arkivering!)
c) Jobber jeg er overkvalifisert til (ja, det er fullt mulig å få avslag som kassadame på Rema når du har et hovedfag!)
d) Jobber jeg er kvalifisert til som jeg har svært lite lyst til å gjøre (’Super Sales XX’ søker positiv og resultatorientert salgskonsulent for direktesalg av husholdningsprodukter innenfor hygienesortimentet til private husstander. Søkeren bør ha svært gode overtalelsesevner, pågangsmot, ikke være allergisk mot støv, må tåle ubekveme arbeidstider, disponere bil og ha sko med stålforsterkninger som tåler å kiles fast mellom dørkarmen og ytterdører. Provisjonslønn.)
og
e) interessante jobber som praktisk talt trygler om nettopp min utdannelse, mine personlige kvalifikasjoner, som jeg ikke engang blir innkalt til intervju til (’beklager, det ble ikke deg denne gang. Vi hadde en overveldende søkermasse med arbeidserfaring fra Antarktis, kjennskap til pyramidefiskens fascinerende livsløp og som snakker flytende serbo-kasakhstansk med usbekisk brytning...’)
Jeg venter spent på kategori f) en jobb jeg vil ha som jeg får; - og i mellomtiden skrur jeg opp volumet på DumDum Boys enda et hakk på stereo’n...
I mellomtiden sitter jeg og dingler med bena ved kjøkkenbordet og leter med lys og lykte etter stillingsannonser som kan passe ’min kompetanse’. På pc’n virker alt så enkelt. I søkemotorene kan jeg for eksempel prikke av rene fine kategorier som ’administrasjon’, ’rekruttering’, ’undervisning’, ’ledelse’, ’salg’ eller ’merkantile fag’. Men det er i teorien, og jeg har etterhvert forstått at jobber i virkeligheten kommer i følgende kategorier:
a) Jobber jeg ikke er kvalifisert til (nei mamma, jeg kan ikke ta jobb som overingeniør i Statoil, jeg er samfunnsviter!)
b) Jobber jeg kunne vært kvalifisert til hvis jeg bare skrevet med nok bullshit i søknaden (ja kjære intervjuer, som jeg skrev i søknaden er jeg utpreget strukturert, ytterst pertentlig og detaljorientert person som forbløffende nok har et breddeperspektiv, ser de store linjene, er en kreativ igangsetter og har en ektefølt lidenskap for regnskap og arkivering!)
c) Jobber jeg er overkvalifisert til (ja, det er fullt mulig å få avslag som kassadame på Rema når du har et hovedfag!)
d) Jobber jeg er kvalifisert til som jeg har svært lite lyst til å gjøre (’Super Sales XX’ søker positiv og resultatorientert salgskonsulent for direktesalg av husholdningsprodukter innenfor hygienesortimentet til private husstander. Søkeren bør ha svært gode overtalelsesevner, pågangsmot, ikke være allergisk mot støv, må tåle ubekveme arbeidstider, disponere bil og ha sko med stålforsterkninger som tåler å kiles fast mellom dørkarmen og ytterdører. Provisjonslønn.)
og
e) interessante jobber som praktisk talt trygler om nettopp min utdannelse, mine personlige kvalifikasjoner, som jeg ikke engang blir innkalt til intervju til (’beklager, det ble ikke deg denne gang. Vi hadde en overveldende søkermasse med arbeidserfaring fra Antarktis, kjennskap til pyramidefiskens fascinerende livsløp og som snakker flytende serbo-kasakhstansk med usbekisk brytning...’)
Jeg venter spent på kategori f) en jobb jeg vil ha som jeg får; - og i mellomtiden skrur jeg opp volumet på DumDum Boys enda et hakk på stereo’n...
mandag 16. februar 2009
Min store styrkeprøve: –Magalaup og firkantvals
En riktig lykkelig mandag om jeg så må si det. Halvannen kilo ned, ifølge vekta. Ved hjelp av mitt Eksellente Excelark kan jeg se at jeg har ’syklet’ svimlende 52 km i løpet av uka, fra Berkåk, rett forbi Oppdal (tenk at jeg ikke la merke til det! Jammen bra, ellers skulle det blitt en ekstrarunde i skianleggene!) og jeg befinner meg nå i jevnt tråkk opp Drivdalen mot Dovre. Jeg er et par kilometer forbi en av naturens heftigste steder, Magalaupet, en serie jettegryter som har blitt gravd ut av Driva under siste istid. Min vaskemaskinen kan melde at den er grønn av misunnelse!
Dette ukeresultatet er viktig for min motivasjon på det nåværende tidspunkt!
Som tidligere nevnt har jeg hatt litt motbør de siste ukene ettersom vektnåla tilsynelatende danser firkantvals, -til siden sammen bak, -til siden sammen fram, -og der er man tilbake ved utgangspunktet! Firkantvals er sikkert en dans som fortjener aktelse og respekt på tross av at den stort sett danses av småbarn som en aparte versjon av ’ordentlig’ vals, men jeg har i utgangspunktet et noe anstrengt forhold til denslags.
En gang i min lysegrønne gymnastid meldte jeg og min venninne oss på et dansekurs for å dyrke våre uoppdagede talenter innen tango, vals og cha-cha. Dette var et av få kurs hvor det faktisk var ledige menn for oss å danse med (ettersom vi ikke kunne nyte medbragt av det slaget) men våre fantasier om Patrick Swayze og Antonio Banderas ble gjort sørgelig til skamme da jeg og venninna ble parret opp med hver vår tåtråkker. Jeg med en hjulbent friidrettsutøver med kretsrekord i 100-meter sprint og hun med en noe tafatt Mr Beantype som trodde rytme var en by i Portugal og som fortsatt bodde hjemme hos mor i en alder av 43 år. Jeg må rose rekordsprintern med at han klarte å holde seg unna tærne mine etter de to første knusende kursdagene, og at han var rimelig lærenem på visse områder. Han forsto relativt kjapt poenget med å holde fast i partneren, etter å ha sendt meg seilende på tåspissene inn i naboparet under en swingtur, og forsto at han hadde ansvaret for å styre etter å ha kjørt meg rett i veggen da vi nådde enden av lokalet under vår første konsentrerte tango, -ikke bare fordi han var mannen, men fordi han også var den eneste som så forover. Men til tross for at vi fikk refundert halvparten av kurspengene har jeg litt anstrengt forhold til dans.
De siste tre-fire ukene har kroppen min virket som en skikkelig dårlig danseparter. Opp- ned-opp-ned, jeg har nesten begynt å føle meg som en laks på vei opp ei laksetrapp. I tillegg har det vært vanskeligere å stå imot fristelser som har kommet langs min vei. Men i dag har den iallefall hoppet et solid hopp i riktig retning. På tross av at jeg ikke har klart å swinge unna alle de kaker og sjokolader som har krysset min vei (jeg innrømmer intim omgang med to brownies og en varm sjokolade med krem) har vektnåla holdt seg relativt stabil i flere dager og gitt meg uttelling for de siste par ukers vingling. Jeg kan nå se at selv om kroppen har tatt inn og tømt ut vann som en av pumpene ombord i Titanic, så har den jobbet jevnt og trutt der det teller. Jeg skal medgi at dette har gitt meg en boost jeg har hatt behov for, og som jeg skal utnytte til fulle til å fortsette racet!
Moskus, -beware!
Dette ukeresultatet er viktig for min motivasjon på det nåværende tidspunkt!
Som tidligere nevnt har jeg hatt litt motbør de siste ukene ettersom vektnåla tilsynelatende danser firkantvals, -til siden sammen bak, -til siden sammen fram, -og der er man tilbake ved utgangspunktet! Firkantvals er sikkert en dans som fortjener aktelse og respekt på tross av at den stort sett danses av småbarn som en aparte versjon av ’ordentlig’ vals, men jeg har i utgangspunktet et noe anstrengt forhold til denslags.
En gang i min lysegrønne gymnastid meldte jeg og min venninne oss på et dansekurs for å dyrke våre uoppdagede talenter innen tango, vals og cha-cha. Dette var et av få kurs hvor det faktisk var ledige menn for oss å danse med (ettersom vi ikke kunne nyte medbragt av det slaget) men våre fantasier om Patrick Swayze og Antonio Banderas ble gjort sørgelig til skamme da jeg og venninna ble parret opp med hver vår tåtråkker. Jeg med en hjulbent friidrettsutøver med kretsrekord i 100-meter sprint og hun med en noe tafatt Mr Beantype som trodde rytme var en by i Portugal og som fortsatt bodde hjemme hos mor i en alder av 43 år. Jeg må rose rekordsprintern med at han klarte å holde seg unna tærne mine etter de to første knusende kursdagene, og at han var rimelig lærenem på visse områder. Han forsto relativt kjapt poenget med å holde fast i partneren, etter å ha sendt meg seilende på tåspissene inn i naboparet under en swingtur, og forsto at han hadde ansvaret for å styre etter å ha kjørt meg rett i veggen da vi nådde enden av lokalet under vår første konsentrerte tango, -ikke bare fordi han var mannen, men fordi han også var den eneste som så forover. Men til tross for at vi fikk refundert halvparten av kurspengene har jeg litt anstrengt forhold til dans.
De siste tre-fire ukene har kroppen min virket som en skikkelig dårlig danseparter. Opp- ned-opp-ned, jeg har nesten begynt å føle meg som en laks på vei opp ei laksetrapp. I tillegg har det vært vanskeligere å stå imot fristelser som har kommet langs min vei. Men i dag har den iallefall hoppet et solid hopp i riktig retning. På tross av at jeg ikke har klart å swinge unna alle de kaker og sjokolader som har krysset min vei (jeg innrømmer intim omgang med to brownies og en varm sjokolade med krem) har vektnåla holdt seg relativt stabil i flere dager og gitt meg uttelling for de siste par ukers vingling. Jeg kan nå se at selv om kroppen har tatt inn og tømt ut vann som en av pumpene ombord i Titanic, så har den jobbet jevnt og trutt der det teller. Jeg skal medgi at dette har gitt meg en boost jeg har hatt behov for, og som jeg skal utnytte til fulle til å fortsette racet!
Moskus, -beware!
fredag 13. februar 2009
Barack, -spis opp maten din!
En bekjent av meg fortalte meg engang at hun kunne trekke et år fra sin alder for hver dag hun bodde hjemme under sin ferie. Dengang lo jeg hjertlig av kommentaren, men etter et par måneder på pikerommet begynner den å få et skremmende realistisk skjær. Jeg er rett og slett på vei til å bli en fjortis! Den positive, hyggelige og ikke minst selvstendige personen som kom flyttet hjem for et par (ok, tre) måneder siden er på vei til å bli erstattet av en trassig, mutt og sur tenåring. Jeg er en millimeter fra å farge håret svart, ikle meg armyboots og hilse mine omgivelser med ’yo motherfucker!’ og svare med enstavelsesord hver gang noen stiller meg et spørsmål.
Jeg lurer på om dette er et fenomen som utelukkende rammer meg eller om det er et mer universelt trekk. Min venninnes kommentar kan tyde på at det siste. Så jeg griper meg i å lure. Subber Jens Stoltenberg med beina og sparker i dørkarmen hvis han må tilbringe et par måneder hjemme hos sin mor? Roper kronprins Haakon noengang ’du skjønner ingenting!’ noen dager inn i julefeiringen på Prinsehytta? Får Putin beskjed fra mamma om at han er uoppdragen guttevalp og har å ta av seg lua før han kommer inn i stua? Og jeg skulle gi mye for å vite hvorvidt George W fortsatt får smekk på fingrene av Mama Bush hvis han ikke vasker hendene før søndagsmiddag.
Jeg ser for meg følgende samtale mellom Barack Obama og hans mor (hvis hun hadde levd vel og merke):
-Mor, jeg har nyheter. Jeg har blitt USAs president!
-Det høres vel og bra ut gutten min, men kunne du ikke ha valgt et mer sikkert yrke?
-Men mor, jeg er president! President i hele USA! Praktisk talt hele verdens sjef!
-For fire år, ja. Men så blir du kanskje arbeidsløs. Men har du ikke hørt om sønnen til fru Turner over gaten? Han har blitt elektriker. Det er et godt yrke det! Alltid bruk for elektrikere...
Hva er det med mødre som kan få oss til å føle oss like store som en lillefingernegl uansett hvor voksne, selvsikre og selvstendige vi er i vårt private liv? Til og med min mor klager uavbrutt over hvordan min bestemor fortsatt forsøker å oppdra henne (og i videre konsekvens meg) til tross for at min mor er en hårsbredd fra seksti. Når min snille, generøse men allikevel steinharde kommandosentral av en bestemor ringer, sitter mitt moderlige opphav der og sier ’jada mamma’ under en betydelig del av telefonsamtalen. Likeledes kan jeg, på besøk hos samme bestemor, engasjert fortelle om de fremskritt og milepæler jeg har gjort karrieremessig (da jeg fortsatt hadde en) og få som svar at ’det er vel og bra lille venn, men spis nå opp maten din’!
Jeg trodde jeg var ferdig med den peroden av mitt liv hvor jeg slamrer dører og mumler ’idiot’ mutt under leppa. At trassalderen var et forlengst tilbakelagt stadium. Jeg trodde jeg var voksen. At jeg hadde funnet ut av alle barnesykdommene og blitt en avrundet person. Selvstendig. Men dengang ei. Livet har en egen evne til å villede oss til å tro at vi har full kontroll, for så å trekke gulvteppet vekk under føttene våre. Under overflaten putrer det tydligvis fortsatt i tenåringsgryta og de siste måneders erfaring har vist meg at jeg når som helst kan ende oppi den igjen med et solid plask.
En tilværelse på pikerommet virket i utgangspunktet som en god idé, en praktisk løsning på en krevende økonomisk situasjon. Men det begynner å koste mer enn det smaker. Det er en grunn til at jeg flyttet hjemmefra i utgangspunktet og det er en grunn til at visse fuglemødre sparker ungene ut av redet slik at de må fly selv. Min mor er ingen fuglemor, hun kommer neppe til å kaste meg ut av redet, så jeg tror jeg må finne en måte å sparke min egen bak mens jeg fortsatt kan. For om et par måneder ligger jeg i vugga igjen og kan ikke sparke noe som helst foruten babyteppet...
Jeg lurer på om dette er et fenomen som utelukkende rammer meg eller om det er et mer universelt trekk. Min venninnes kommentar kan tyde på at det siste. Så jeg griper meg i å lure. Subber Jens Stoltenberg med beina og sparker i dørkarmen hvis han må tilbringe et par måneder hjemme hos sin mor? Roper kronprins Haakon noengang ’du skjønner ingenting!’ noen dager inn i julefeiringen på Prinsehytta? Får Putin beskjed fra mamma om at han er uoppdragen guttevalp og har å ta av seg lua før han kommer inn i stua? Og jeg skulle gi mye for å vite hvorvidt George W fortsatt får smekk på fingrene av Mama Bush hvis han ikke vasker hendene før søndagsmiddag.
Jeg ser for meg følgende samtale mellom Barack Obama og hans mor (hvis hun hadde levd vel og merke):
-Mor, jeg har nyheter. Jeg har blitt USAs president!
-Det høres vel og bra ut gutten min, men kunne du ikke ha valgt et mer sikkert yrke?
-Men mor, jeg er president! President i hele USA! Praktisk talt hele verdens sjef!
-For fire år, ja. Men så blir du kanskje arbeidsløs. Men har du ikke hørt om sønnen til fru Turner over gaten? Han har blitt elektriker. Det er et godt yrke det! Alltid bruk for elektrikere...
Hva er det med mødre som kan få oss til å føle oss like store som en lillefingernegl uansett hvor voksne, selvsikre og selvstendige vi er i vårt private liv? Til og med min mor klager uavbrutt over hvordan min bestemor fortsatt forsøker å oppdra henne (og i videre konsekvens meg) til tross for at min mor er en hårsbredd fra seksti. Når min snille, generøse men allikevel steinharde kommandosentral av en bestemor ringer, sitter mitt moderlige opphav der og sier ’jada mamma’ under en betydelig del av telefonsamtalen. Likeledes kan jeg, på besøk hos samme bestemor, engasjert fortelle om de fremskritt og milepæler jeg har gjort karrieremessig (da jeg fortsatt hadde en) og få som svar at ’det er vel og bra lille venn, men spis nå opp maten din’!
Jeg trodde jeg var ferdig med den peroden av mitt liv hvor jeg slamrer dører og mumler ’idiot’ mutt under leppa. At trassalderen var et forlengst tilbakelagt stadium. Jeg trodde jeg var voksen. At jeg hadde funnet ut av alle barnesykdommene og blitt en avrundet person. Selvstendig. Men dengang ei. Livet har en egen evne til å villede oss til å tro at vi har full kontroll, for så å trekke gulvteppet vekk under føttene våre. Under overflaten putrer det tydligvis fortsatt i tenåringsgryta og de siste måneders erfaring har vist meg at jeg når som helst kan ende oppi den igjen med et solid plask.
En tilværelse på pikerommet virket i utgangspunktet som en god idé, en praktisk løsning på en krevende økonomisk situasjon. Men det begynner å koste mer enn det smaker. Det er en grunn til at jeg flyttet hjemmefra i utgangspunktet og det er en grunn til at visse fuglemødre sparker ungene ut av redet slik at de må fly selv. Min mor er ingen fuglemor, hun kommer neppe til å kaste meg ut av redet, så jeg tror jeg må finne en måte å sparke min egen bak mens jeg fortsatt kan. For om et par måneder ligger jeg i vugga igjen og kan ikke sparke noe som helst foruten babyteppet...
onsdag 11. februar 2009
Berkåk, -eller forbrytelser lønner seg ikke...
Etter forrige ukes kickoff på Min Store Styrkeprøve kunne jeg konstatere at jeg allerede hadde syklet til Soknedal. Denne uka har jeg ’syklet’ meg ned en halv kilo i vekt, noe som i henhold til mitt Eksellente Excelark kan oversettes til 17,34 km. Dette plasserer meg i Rennebu kommune, hvor jeg akkurat har passert Berkåk. Dette er hva jeg vet om Berkåk:Det er en lang oppoverbakke til Berkåk fra Soknedal, noe som sikkert kan forklare hvorfor det har gått ganske trått denne uka. Dette er hva jeg fant ut om stedet:
- Navnet Berkåk er avledet fra ’birk’ eller ’bjørk’ noe som betyr at man sikkert bør holde seg unna hvis man har pollenallergi, noe jeg heldigvis ikke har.
- Rennebu Næringsforening har 61 medlemmer.
- Rennebu Gammaldanslag hadde medlemsfest på lørdag; og
- Orkla Fellesforvaltning har gått inn for freding av hunnlaks fra 1 august.
Dette gjør Rennebu til en drømmekommune for danseglade hunnlaks med forretningsambisjoner.
Ellers kan det sies at Rennebu har en sentral plass i forhold til mitt første møte med alkoholens farer. Det hadde seg nemlig slik at jeg, i en alder av 9 år fikk oppleve en liten del av charterturismens gullalder (tidlig 80-tall) med mitt morderlige opphav. Vel ankommet i Syden ble vi kjent med noen hotellnaboer fra, ja nettopp, Rennebu. Som seg hør og bør når man er i Syden (iallefall da man reiste på det tidlige 80-tall) så er det obligatorisk å omgås med hotellnaboer som kommer fra samme land som en selv, og på den måten hadde det seg slik at opphavet og jeg havnet på besøk med ’någo attåt’ da lyset gikk, slik det ofte gjør i Sydenland.
I nettopp det øyeblikk hadde min mor nettopp avslått min innstendige appell for å få ytterligere et glass brus. Da det ble svart gikk min unge men beregnende hjerne umiddelbart over fra å furte over tapt brus til å koke opp en snedig plan. Hvis jeg kunne drikke opp skvetten i glasset mitt og fylle det på ny før de voksne fikk tent stearinlys eller strømmen kom tilbake ville ingen gjennomskue komplottet. Dette skulle bli min første leksjon i at forbrytelser ikke lønner seg, da jeg i bekmørket bikket ned nabogubbens konjakkglass i en eneste lang bånnski. Traumatisk som dette var kan jeg ikke la være å tenke på at Rennebu kanskje reddet meg fra en livslang forbryterkarriere. Hvem vet hvor jeg kunne vært i dag hvis jeg ikke hadde blitt satt på plass av en solid dose dårlig spansk konjakk! Så mens jeg passerer Rennebu Lensmannskontor i ti minusgrader på en tirsdag kan jeg gjøre det uten å være redd for at mitt ansikt lyser fra en etterlyst-plakat der inne.
Og med bare en ørliten bismak i munnen tråkker jeg videre sørover.
torsdag 5. februar 2009
Min egen styrkeprøve
I løpet av de siste ukene har jeg oppdaget at vekttapet har begynt å gå litt tregere. Mellom Oktober og jul raste jeg ned alle de ekstra 8-9 kiloene jeg klarte å tilegne kroppen min i løpet av Mitt Store Fete 2008. De forsvant i en sky av eufori og lettelse, som om de plutselig hadde innsett at det fantes mer spennende steder å være enn på min bakende. Men nå har jeg forstått at de resterende kilo ikke lar seg lokke like lett. Jeg har prøvd å tilby dem flybilletter til varmere strøk, men de har ikke tenkt å gi seg uten kamp. Kroppen har avslørt mitt hemmelige komplott og jeg føler meg nesten skamfull, tatt på fersken som en av røverne i Kardemomme by med sekken full av godsaker. Joda, jeg kan nok om vektreduksjon til å vite at en stabilisering av nedgangen både er forventet og et sunnhetstegn, men jeg kan ikke la være med å ergre meg bare litt over at festen er over. Skal jeg aldri mer gå på vekta og se nedgang i hele kilo? Skal jeg måtte oppleve å se vektgrafen flate ut som en kakkerlakk overkjørt av en dampveivals? Og det verste av alt er jo at jeg etter all den tids kaloritelling og trening til rompeballene har blitt både såre og blå av spinnsykkelsetene fortsatt bare har kvittet meg med ekstratillegget. Det er nå den virkelige kampen begynner!
Saken er klar, -jeg trenger mer motivasjon! Jeg er i bunn og grunn en enkel sjel som trenger konkrete påminnelser på mitt prosjekt. Bilder fungerer bra som motivasjon, vektkurver likeså. Et typisk triks jeg liker veldig godt er å gå i butikken og pakke like mange pakker smør i kurven som jeg har brent vekk. Men jeg behøver noe annet, noe nytt, og det er grenser for hvor mange ganger man kan drasse rundt på et par og tjue halvkilos smørpakker i handlekurven uten å tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet. Jeg behøver noe som kan stimulere meg på nytt og på nytt, som gullfisken som blir like oppglødd hver gang den svømmer forbi den samme skattekista i akvariet.
Av og til skjer det noe vidunderlig i mitt hode. Tanker som svinser rundt som blomsterbarn på hver sin kant uten tanke for omgivelsene kolliderer med hverandre i en av hjernens forunderlige irrganger. Det var halvveis inn i en spinntime hvor instruktøren la opp økta som et sykkelløp at synapsene fyrte. Mens jeg passerte Thor Hushovd (som for anledningen var ikledt en ekstra trang utgave av sin grønne Credit Agricole sykkelshorts) på sluttspurten slo det meg at jeg er jo på vei inn i mitt livs styrkeprøve. Noen tar den på en sykkel, legger igjen all sin motivasjon og målbevissthet langs veien fra Trondheim til Oslo, andre tar den på vekta, på treningssenteret og foran kjøleskapet. Men det er mye likt i de styrkeprøvene vi gjennomgår. De tar tid, løypa går opp og ned, noen ganger lurer man på om motivasjonen holder. Punkteringer kan forekomme. Noen strekker føles lengre enn andre, og av og til må man ta pause for å samle krefter til neste økt.
Det gikk radig å gå ned i vekt før jul. Da varmet jeg opp med ekstratillegget. Nå har startskuddet gått og jeg må tråkke for alvor. Jeg har ikledt meg sykkeldrakta (men ikke grønn og ikke fullt så tight som Hushovds...) Norgeskartet ble hengt opp på veggen i går kveld, og fra nå av skal jeg plotte inn de nedlagte kilometre i dette, min egen styrkeprøve. Og alle er invitert med på ferden. Jeg lover herved å holde dere oppdatert om hvor langt jeg har kommet. Jeg har allerede syklet i nesten en måned uten at jeg har vært klar over det (jøss er jeg i så god form?) og finner meg selv (ifølge nitidige beregninger i Excel) 68 kilometer inne i min styrkeprøve. Jeg er godt ute av Trondheim og har fulgt Gaula forbi Melhus og Lundamo. Støren la jeg ikke engang merke til (noe som er en fordel da jeg unngikk å ta en farlig avstikker til Størens Bageri og Bør Børsons wienerbrød), men jeg må ha tatt av mot høyre for pr i dag befinner jeg meg ifølge kartet på Soknedal. Nå venter stigningen mot Oppdal og Dovre.
Mon tro hvor jeg vil være på mandag...
Saken er klar, -jeg trenger mer motivasjon! Jeg er i bunn og grunn en enkel sjel som trenger konkrete påminnelser på mitt prosjekt. Bilder fungerer bra som motivasjon, vektkurver likeså. Et typisk triks jeg liker veldig godt er å gå i butikken og pakke like mange pakker smør i kurven som jeg har brent vekk. Men jeg behøver noe annet, noe nytt, og det er grenser for hvor mange ganger man kan drasse rundt på et par og tjue halvkilos smørpakker i handlekurven uten å tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet. Jeg behøver noe som kan stimulere meg på nytt og på nytt, som gullfisken som blir like oppglødd hver gang den svømmer forbi den samme skattekista i akvariet.
Av og til skjer det noe vidunderlig i mitt hode. Tanker som svinser rundt som blomsterbarn på hver sin kant uten tanke for omgivelsene kolliderer med hverandre i en av hjernens forunderlige irrganger. Det var halvveis inn i en spinntime hvor instruktøren la opp økta som et sykkelløp at synapsene fyrte. Mens jeg passerte Thor Hushovd (som for anledningen var ikledt en ekstra trang utgave av sin grønne Credit Agricole sykkelshorts) på sluttspurten slo det meg at jeg er jo på vei inn i mitt livs styrkeprøve. Noen tar den på en sykkel, legger igjen all sin motivasjon og målbevissthet langs veien fra Trondheim til Oslo, andre tar den på vekta, på treningssenteret og foran kjøleskapet. Men det er mye likt i de styrkeprøvene vi gjennomgår. De tar tid, løypa går opp og ned, noen ganger lurer man på om motivasjonen holder. Punkteringer kan forekomme. Noen strekker føles lengre enn andre, og av og til må man ta pause for å samle krefter til neste økt.
Det gikk radig å gå ned i vekt før jul. Da varmet jeg opp med ekstratillegget. Nå har startskuddet gått og jeg må tråkke for alvor. Jeg har ikledt meg sykkeldrakta (men ikke grønn og ikke fullt så tight som Hushovds...) Norgeskartet ble hengt opp på veggen i går kveld, og fra nå av skal jeg plotte inn de nedlagte kilometre i dette, min egen styrkeprøve. Og alle er invitert med på ferden. Jeg lover herved å holde dere oppdatert om hvor langt jeg har kommet. Jeg har allerede syklet i nesten en måned uten at jeg har vært klar over det (jøss er jeg i så god form?) og finner meg selv (ifølge nitidige beregninger i Excel) 68 kilometer inne i min styrkeprøve. Jeg er godt ute av Trondheim og har fulgt Gaula forbi Melhus og Lundamo. Støren la jeg ikke engang merke til (noe som er en fordel da jeg unngikk å ta en farlig avstikker til Størens Bageri og Bør Børsons wienerbrød), men jeg må ha tatt av mot høyre for pr i dag befinner jeg meg ifølge kartet på Soknedal. Nå venter stigningen mot Oppdal og Dovre.
Mon tro hvor jeg vil være på mandag...
tirsdag 3. februar 2009
Bamsemumsen angriper!
Det er noe fascinerende med bølger. Det begynner med en krusning, som deretter vokser seg stadig større og høyere helt til de møter land og ikke lenger klarer å bære sin egen vekt. Da bryter de sammen i en kaskade av hvitt skum som knuser inn over fjæresteinene.
Det finnes mange slags bølger. Surfebølger, ransbølger, flyktningebølger, musikk- og motebølger. Denne helga har jeg vært en en sukkerbølge. Som så mange andre bølger begynte min sukkerbølge relativt umerkelig. En liten krusning på overflaten. Et svakt sug etter ’noe søtt’ som bygde seg opp i løpet av en søvnig fredag formiddag. Ved lunsjtid hadde den begynt å vise sitt sitt stygge hode idet tanken var i ferd med å bli et hypnotisk sus i mitt hode; -sjokolade, jeg vil ha sjokolaaade, jeeeg vil haaa sjokolaaaade...
Det finnes mange slags bølger. Surfebølger, ransbølger, flyktningebølger, musikk- og motebølger. Denne helga har jeg vært en en sukkerbølge. Som så mange andre bølger begynte min sukkerbølge relativt umerkelig. En liten krusning på overflaten. Et svakt sug etter ’noe søtt’ som bygde seg opp i løpet av en søvnig fredag formiddag. Ved lunsjtid hadde den begynt å vise sitt sitt stygge hode idet tanken var i ferd med å bli et hypnotisk sus i mitt hode; -sjokolade, jeg vil ha sjokolaaade, jeeeg vil haaa sjokolaaaade...
Det kunne ha endt der, med en Smil til kaffen, inntatt med den ytterste nytelse og visshet om at en sjokolade i ny og ne gagner den mentale helsen mer enn det skader vektreduksjonen. Sånn skulle det ikke gå. Ved middagstid hadde bølgen nådd en størrelse hvor den begynte å propellere seg selv framover. Og for en gangs skyld var det ikke bare Munnen som styrte showet. Hjernen skal ha sin del av skylda!
Tilgi meg fader, for jeg har syndet, -dette er min tilståelse fra helga:
En rull Smil (det er helt ok med en sjokolade i ny og ne, og man skal jo ikke være helt rigid heller...)
- En halv stor pose Bamsemums (heisann, sånne som dere har jeg ikke sett på en stund!)
- En halv stor pose Smash (inneholder mais. Nesten grønnsak!)
- En mellomstor pose smågodt (balanse er viktig. Sjokolade= karbohydrater og fett. Skumgummikrokodiller er nesten kjøtt= protein. Karameller er nesten melk= viktige næringsstoffer. Praktisk talt et fullverdig måltid!)
- En KvikkLunsj (ja, nettopp, en kvikk lunsj...)
- Tortillas med guacamole, rømme og ost (etter all den sjokoladen merker sikkert ikke kroppen kalorier som kommer i måltidsform!)
- Fire pannekakelapper á la Toro, selvsagt med blåbærsyltetøy (det er jo lørdag...)
- En og en halv plate vafler (bakt med sammalt mel og youghurt, -en slik raritet må jo selvsagt utprøves grundig og man har da ikke forskerutdanning for ingenting! Smakte det virkelig godt av den første? Hmmm, jeg er sannelig ikke sikker, la meg smake en til. Ikke sikker denne gangen heller, må ha representativt utvalg...)
Merkelig hvordan visse typer argumentasjon virker så logisk på ett tidspunkt men så mye mindre logisk på et annet tidspunkt. Spasielt når det andre tidspunktet er idet man står på vekta og den viser to hundre gram opp... I bølgens vake foregår oppryddingen. Hånden sier den fulgte ordre fra hjernen. Hjernen påberoper seg midlertidig galskap, og munnen synes fortsatt den kjenner den fyldige smaken av blåbærsyltetøy og nøttenougat...
mandag 2. februar 2009
Tøffe tøtter lider ikke av sykkelskrekk
I del tre av vår spennende føljetong ’…hvorfor Miyo skal lykkes med å bli slank og smekker denne gangen selv om hun ikke har klart det 10 000 ganger før’ skal vi i dag tett inn på det fysiske. Vi skal sniffe svette, lukte blod, ’get down’n’dirty’, -det handler om trening, og jeg har tenkt å bli treningsnarkoman.
Det er mange gode grunner til at jeg skriver denne bloggen anonymt, og en av dem er for å hindre de hjerteinfarkt som mine tidligere gymlærere ville fått hvis de visste hvem som skrev de overnevnte ord. (Jeg unner dem saktens et og annet ufarlig men ubehagelig utslett på sensitive deler av kroppen, men hjertet vil jeg ikke stå ansvarlig for!) Som dere kanskje kan forstå utpreget jeg meg ikke akkurat som gymfantom på skolen.
Foruten tredjegradslikninger er det vel få ting jeg har så traumatiske minner fra som gymtimene. Tolv lange, pinefulle år hvor jeg befant meg blant dem som alltid ble sist plukket ut på laget (jeg var faktisk nest sist den ene gangen da min ene skolekamerat, som var sterkt nærsynt, hadde knust brillene sine under oppvarmingen), - ble plassert i mål hvor mine medelever regnet ut at jeg ville gjøre minst skade selv om jeg slo hendene for øynene hver gang en knallhardt prosjektil fra skolens små håndball- eller fotballstjerner kom dundrende imot meg med samme skadepotensial som en håndgranat, -og som fortsatt ikke var ferdig med 3000-metern mens de andre sto i dusjen og sammenliknet BH-størrelser. Den siste spikeren i kista var da jeg ved en feiltakelse på gymnaset ble satt inn på basketball valgfag. Det eneste jeg husker fra disse timene var at jeg med mine 160 skarve centimeter aldri før har sett så mange av mine medelevers navler. Ballen kan jeg ikke huske å ha sett så mye til.
Befridd fra skolegymmens tvangstrøye tok det lang tid før jeg overhodet kunne tenke ordet skitur uten å grøsse ved tanken på alle lange skiturer jeg har gått uten en eneste pause (fordi alle de som sto og ventet på baktroppen begynte å gå igjen i det øyeblikk vi nådde fram til dem.) Men sakte men sikkert begynte jeg å innse at livet burde bestå av andre ting enn nudler, øl og chilinøtter (essensielle deler av en studentmeny), og i de første studieåra gjorde jeg saktens noen forsøk på å komme meg i form, uten at følelsen av påfallende lav kroppslig IQ noensinne var langt unna.
Det Endelige Vendepunktet kom allikevel først da jeg ble utsatt for en ulykke som involverte et ikke fullt så flyvedyktig fartøy, bråbrems og hard asfalt (lydeffekt: coyote løper utfor et stup i blind jakt på the Road Runner og innser at han ikke har fast grunn under bena.) Det er ingenting som en runde innom operasjonsstua med påfølgende sengeliggende ferie på sykehus å få et nytt syn på tilværelsen. Ikke bare innser man hvor glad man er i sine tenner og betydningen av å kunne gjøre små ting her i verden som å snu seg i senga uten hjelp fra fire sykepleiere, men det faktum at man ikke klarte kravet i kulestøt og stille lengde betyr svært lite sammenliknet med det faktum at man klarer å vinke med tærne.
I løpet av det neste året gjenoppdaget jeg på mange måter min egen kropp, og oppdaget til min store forbløffelse at jeg både innehar en stor porsjon selvdisiplin og målbevissthet (hvor var den under alle Coopertestene mon tro? På Bahamas med en paraplydrink i hånda?) Å klare å løfte den ene foten 20 cm i lufta etter en ukes intens trening var en seier på linje med Dale Oens OL-medalje. Da jeg et års tid senere var tilbake i vertikal posisjon på to velfungerende ben brukte jeg dem til å spasere inn på et treningsstudio for å konfrontere min største skrekk, -spinnsykkelen!
Jeg hadde et par år tidligere vært i kontakt med dette ganske lille, men likevel skrekkinngytende beistet. Jeg vet ikke om den fniste stille for seg selv da jeg kom inn med tanke på vårt forrige møte, hvor jeg etter 20 minutter var ved å segne om sidelengs med vissheten om at jeg var døden nær, men var det en ting jeg hadde lært i løpet av det foregående året så var det at jeg var en Tøff Tøtte, og Tøffe Tøtter er ikke redd for spinnsykler, selv ikke de røde! For å tvinge spinnsykkelen i kne trente jeg spinning med blodsmaken i halsen flere ganger i uka det neste året, og stirret vektene i pumpsalen rett inn i hvitøyet. Og etterhvert oppdaget jeg noe urovekkende nytt om meg selv. Jeg fikk faktisk god kondis! Og ble sterk! Det var mulig, -selv for meg. Halleluja! -Rocky eat your heart out!
Historien kunne ha endt der, med over 7 kg omdannet til muskelmasse og deltakelse i spinnmaratons. Hadde jeg holdt dette i hevd ville jeg neppe ha sittet her i dag med et vektproblem. Men jeg holdt det ikke i hevd, og i løpet av de siste årene har trening vært en omtrent like jevnlig forekomst som regnbyger i Sahara, noe jobben min nok må ta en god del av ansvaret for, men mest meg selv. Men ved hjemkomst til Norge og innmelding i VK gjennomsøkte jeg alle skap og skuffer og fant en tørket, innskrumpet versjon av den Tøffe Tøtta. Etter å ha lagt henne i bløt en måneds tid plantet jeg henne på nærmeste spinnsykkel, og sannelig om hun ikke begynner å komme seg! Så nå spinnes, steppes og pumpes det på mer eller mindre daglig basis (jeg har jo ikke så mye annet fore om dagen) og det skal det sannelig fortsettes med helt til den Tøffe Tøtta er oppgradert til Tøff Tøtte 2.0, -den smekre versjonen! Vil du være med så heng på!
Det er mange gode grunner til at jeg skriver denne bloggen anonymt, og en av dem er for å hindre de hjerteinfarkt som mine tidligere gymlærere ville fått hvis de visste hvem som skrev de overnevnte ord. (Jeg unner dem saktens et og annet ufarlig men ubehagelig utslett på sensitive deler av kroppen, men hjertet vil jeg ikke stå ansvarlig for!) Som dere kanskje kan forstå utpreget jeg meg ikke akkurat som gymfantom på skolen.
Foruten tredjegradslikninger er det vel få ting jeg har så traumatiske minner fra som gymtimene. Tolv lange, pinefulle år hvor jeg befant meg blant dem som alltid ble sist plukket ut på laget (jeg var faktisk nest sist den ene gangen da min ene skolekamerat, som var sterkt nærsynt, hadde knust brillene sine under oppvarmingen), - ble plassert i mål hvor mine medelever regnet ut at jeg ville gjøre minst skade selv om jeg slo hendene for øynene hver gang en knallhardt prosjektil fra skolens små håndball- eller fotballstjerner kom dundrende imot meg med samme skadepotensial som en håndgranat, -og som fortsatt ikke var ferdig med 3000-metern mens de andre sto i dusjen og sammenliknet BH-størrelser. Den siste spikeren i kista var da jeg ved en feiltakelse på gymnaset ble satt inn på basketball valgfag. Det eneste jeg husker fra disse timene var at jeg med mine 160 skarve centimeter aldri før har sett så mange av mine medelevers navler. Ballen kan jeg ikke huske å ha sett så mye til.
Befridd fra skolegymmens tvangstrøye tok det lang tid før jeg overhodet kunne tenke ordet skitur uten å grøsse ved tanken på alle lange skiturer jeg har gått uten en eneste pause (fordi alle de som sto og ventet på baktroppen begynte å gå igjen i det øyeblikk vi nådde fram til dem.) Men sakte men sikkert begynte jeg å innse at livet burde bestå av andre ting enn nudler, øl og chilinøtter (essensielle deler av en studentmeny), og i de første studieåra gjorde jeg saktens noen forsøk på å komme meg i form, uten at følelsen av påfallende lav kroppslig IQ noensinne var langt unna.
Det Endelige Vendepunktet kom allikevel først da jeg ble utsatt for en ulykke som involverte et ikke fullt så flyvedyktig fartøy, bråbrems og hard asfalt (lydeffekt: coyote løper utfor et stup i blind jakt på the Road Runner og innser at han ikke har fast grunn under bena.) Det er ingenting som en runde innom operasjonsstua med påfølgende sengeliggende ferie på sykehus å få et nytt syn på tilværelsen. Ikke bare innser man hvor glad man er i sine tenner og betydningen av å kunne gjøre små ting her i verden som å snu seg i senga uten hjelp fra fire sykepleiere, men det faktum at man ikke klarte kravet i kulestøt og stille lengde betyr svært lite sammenliknet med det faktum at man klarer å vinke med tærne.
I løpet av det neste året gjenoppdaget jeg på mange måter min egen kropp, og oppdaget til min store forbløffelse at jeg både innehar en stor porsjon selvdisiplin og målbevissthet (hvor var den under alle Coopertestene mon tro? På Bahamas med en paraplydrink i hånda?) Å klare å løfte den ene foten 20 cm i lufta etter en ukes intens trening var en seier på linje med Dale Oens OL-medalje. Da jeg et års tid senere var tilbake i vertikal posisjon på to velfungerende ben brukte jeg dem til å spasere inn på et treningsstudio for å konfrontere min største skrekk, -spinnsykkelen!
Jeg hadde et par år tidligere vært i kontakt med dette ganske lille, men likevel skrekkinngytende beistet. Jeg vet ikke om den fniste stille for seg selv da jeg kom inn med tanke på vårt forrige møte, hvor jeg etter 20 minutter var ved å segne om sidelengs med vissheten om at jeg var døden nær, men var det en ting jeg hadde lært i løpet av det foregående året så var det at jeg var en Tøff Tøtte, og Tøffe Tøtter er ikke redd for spinnsykler, selv ikke de røde! For å tvinge spinnsykkelen i kne trente jeg spinning med blodsmaken i halsen flere ganger i uka det neste året, og stirret vektene i pumpsalen rett inn i hvitøyet. Og etterhvert oppdaget jeg noe urovekkende nytt om meg selv. Jeg fikk faktisk god kondis! Og ble sterk! Det var mulig, -selv for meg. Halleluja! -Rocky eat your heart out!
Historien kunne ha endt der, med over 7 kg omdannet til muskelmasse og deltakelse i spinnmaratons. Hadde jeg holdt dette i hevd ville jeg neppe ha sittet her i dag med et vektproblem. Men jeg holdt det ikke i hevd, og i løpet av de siste årene har trening vært en omtrent like jevnlig forekomst som regnbyger i Sahara, noe jobben min nok må ta en god del av ansvaret for, men mest meg selv. Men ved hjemkomst til Norge og innmelding i VK gjennomsøkte jeg alle skap og skuffer og fant en tørket, innskrumpet versjon av den Tøffe Tøtta. Etter å ha lagt henne i bløt en måneds tid plantet jeg henne på nærmeste spinnsykkel, og sannelig om hun ikke begynner å komme seg! Så nå spinnes, steppes og pumpes det på mer eller mindre daglig basis (jeg har jo ikke så mye annet fore om dagen) og det skal det sannelig fortsettes med helt til den Tøffe Tøtta er oppgradert til Tøff Tøtte 2.0, -den smekre versjonen! Vil du være med så heng på!
Hvilke dustemikler sier opp jobben i disse dager?!
Mens verden har blitt kastet ut i et tilsynelatende inferno av børskrakk, konkurser som brer seg som kebabpapir på bygatene natt til 17 mai og arbeidsledighetstall som stiger fortere enn Oprah Winfrey kan si ’vektnål’, har jeg stilt meg bakerst i køen til NAV og krysset ’ja’ for å ha sagt opp min egen jobb.
Allerede ved første møte med etatens ’frontkjemperne’, disse ferskt uteksaminerte universitetsstudenter man gjerne møter i kundemottaket og som tar unna køa i et tempo som knapt tillater et ’hei’ når man setter seg inn i avlukket, -opplevde jeg de først reaksjoner. Idet jeg ytret de unevnelige ord ’jeg har sagt opp jobben min’ møtte frontkjemperen blikket mitt på en måte hun neppe hadde gjort med noen siden hun tok den første kaffekoppen den morgenen. Så rettet hun seg opp i stolen, hevet litt umerkelig det høyre øyenbryn og ila meg karantenetid på 8 magre uker før statskassens dyrebare midler skulle klinge ned i min slunkne lommebok i form av dagpenger. Deretter kremtet hun litt og ytret ’ja, du bør vite at det er en meget spesiell situasjon på arbeidsmarkedet for øyeblikket…’
Å si opp sin egen jobb i disse dager er nesten å betrakte som en forbrytelse. Eller landsforræderi. I det minste som et tegn på sviktende mental helse eller total mangel på samfunnsinnsikt. Nå gjelder det å kjempe med nebb og klør for den jobben man har, om det så er en deltidsjobb som septiktankdykker (ja, de finnes!) Så hvordan våger jeg begå denne uhyrlighet?
For at jeg ikke skal våkne i morgen og finne psykisk helsepersonell stående rundt senga mi klar med tvangstrøye og sprøyter med lange nåler må jeg forklare at jeg kan regnes til den kategorien etterslepere fra de lykkelige tidene i begynnelsen 2008. De gode gamle dager da avisene spydde ut krigstyper av merket ’Rekordlav ledighet i Norge’ og ’arbeidsmarkedet skriker etter folk’. Med et ønske om å vende tilbake til Norge etter flere års selvvalgt eksil i en utenlandsbasert jobb, en jobb som visstnok har gitt mange opplevelser og karriereløft men svært lite mynt i kassa til betjening av stadig økende lånerenter, var det et perfekt tidspunkt for å vende oppmerksomheten hjemover. Med NAV på nett, finn.no og online CV-baser overalt hvor man vendte nesa burde det hele være en dans på roser. Men det er dyrt å skulle reise jorda rundt for et intervju. Og av uante grunner var det heller ikke mange bedriftsledere som så potensialet i å kombinere intervjuprosessen med eksotiske avstikkere til fjerne land. Og jobben går alltid til den som er der, på rett plass til rett tid. Banna bein!
Så mens solen fortsatt skinte høyt på sommerhimmelen leverte jeg min avskjedssøknad som Askeladden pakker skreppa for å gå til Soria Moria slott. Tre måneders oppsigelsestid senere så verden anderledes ut, og det vil den nok fortsatt gjøre en stund fremover. Visse dager virker den endeløst, deprimerende anderledes. Når svarer på en stillingsannonse som ser ut som den tigger etter nettopp min kompetanse men hvor jeg ikke engang får svar fra arbeidsgiver, når jeg får beskjed om at jeg ikke er kommet i betraktning, når jeg får beskjed om at jeg er overkvalifisert, underkvalifisert, fram- eller tilbakekvalifisert. Det er da jeg må minne meg selv på at Soria Moria ligger der fortsatt med sine blinkende tak i det fjerne, selv om veien dit har blitt litt lengre. Og som Askeladden pakker jeg skreppa og rusler videre…
Allerede ved første møte med etatens ’frontkjemperne’, disse ferskt uteksaminerte universitetsstudenter man gjerne møter i kundemottaket og som tar unna køa i et tempo som knapt tillater et ’hei’ når man setter seg inn i avlukket, -opplevde jeg de først reaksjoner. Idet jeg ytret de unevnelige ord ’jeg har sagt opp jobben min’ møtte frontkjemperen blikket mitt på en måte hun neppe hadde gjort med noen siden hun tok den første kaffekoppen den morgenen. Så rettet hun seg opp i stolen, hevet litt umerkelig det høyre øyenbryn og ila meg karantenetid på 8 magre uker før statskassens dyrebare midler skulle klinge ned i min slunkne lommebok i form av dagpenger. Deretter kremtet hun litt og ytret ’ja, du bør vite at det er en meget spesiell situasjon på arbeidsmarkedet for øyeblikket…’
Å si opp sin egen jobb i disse dager er nesten å betrakte som en forbrytelse. Eller landsforræderi. I det minste som et tegn på sviktende mental helse eller total mangel på samfunnsinnsikt. Nå gjelder det å kjempe med nebb og klør for den jobben man har, om det så er en deltidsjobb som septiktankdykker (ja, de finnes!) Så hvordan våger jeg begå denne uhyrlighet?
For at jeg ikke skal våkne i morgen og finne psykisk helsepersonell stående rundt senga mi klar med tvangstrøye og sprøyter med lange nåler må jeg forklare at jeg kan regnes til den kategorien etterslepere fra de lykkelige tidene i begynnelsen 2008. De gode gamle dager da avisene spydde ut krigstyper av merket ’Rekordlav ledighet i Norge’ og ’arbeidsmarkedet skriker etter folk’. Med et ønske om å vende tilbake til Norge etter flere års selvvalgt eksil i en utenlandsbasert jobb, en jobb som visstnok har gitt mange opplevelser og karriereløft men svært lite mynt i kassa til betjening av stadig økende lånerenter, var det et perfekt tidspunkt for å vende oppmerksomheten hjemover. Med NAV på nett, finn.no og online CV-baser overalt hvor man vendte nesa burde det hele være en dans på roser. Men det er dyrt å skulle reise jorda rundt for et intervju. Og av uante grunner var det heller ikke mange bedriftsledere som så potensialet i å kombinere intervjuprosessen med eksotiske avstikkere til fjerne land. Og jobben går alltid til den som er der, på rett plass til rett tid. Banna bein!
Så mens solen fortsatt skinte høyt på sommerhimmelen leverte jeg min avskjedssøknad som Askeladden pakker skreppa for å gå til Soria Moria slott. Tre måneders oppsigelsestid senere så verden anderledes ut, og det vil den nok fortsatt gjøre en stund fremover. Visse dager virker den endeløst, deprimerende anderledes. Når svarer på en stillingsannonse som ser ut som den tigger etter nettopp min kompetanse men hvor jeg ikke engang får svar fra arbeidsgiver, når jeg får beskjed om at jeg ikke er kommet i betraktning, når jeg får beskjed om at jeg er overkvalifisert, underkvalifisert, fram- eller tilbakekvalifisert. Det er da jeg må minne meg selv på at Soria Moria ligger der fortsatt med sine blinkende tak i det fjerne, selv om veien dit har blitt litt lengre. Og som Askeladden pakker jeg skreppa og rusler videre…
Mandag i våre hjerter, -eller hvordan bli fredsmekler...
Mandag har aldri vært spesielt populær i tiden som har gått etter at Vårherre erklærte den som ukas første arbeidsdag. Mandagen har fått uforskylt mye dårlig pr til tross for at den ikke har gjort noen fortred. Den er dagen alle møter med sukk og stønn, men man skal ikke undervurdere mandagens makt og innflytelse. Det er nemlig på mandag alt begynner og det er på mandag man tar opp status på livet.
Jeg har to ting som preger mine mandager for tiden. Det første er ukemøtet i Mandagsklubben (hvor vi som ikke har noen jobb å bitche om møtes for å bitche om at vi ikke har noen jobb å bitche om) og andre er Den Store Skumle Veiedagen. Hver mandag morgen går jeg pliktskyldigst inn på badet med kjenningsmelodien fra Jaws på konstant repeat i bakhodet (dumdum dumdum…) Jeg drar fram vekta og klapper bort støvet som har fått legge seg siden sist mandag, stryker litt ekstra over den (det kan jo være at den kommer litt mer i det generøse hjørnet om jeg kjærtegner den litt først, -kjent triks blant ikke-single kvinner…) Så er det klart for Sannhetens Øyeblikk. Ukas Make or Break.
Denne mandagen var intet unntak. Jeg skal ta det fort, 200 gram ned (16 700 to go!) Ikke noe grensesprengende ukesresultat, men ned er ned og det er alt som er å si om den saken.
Etter at jeg i siste post redegjorde for noen av mine tidligere erfaringer med faget slanking (ja, for sannelig er det ikke et universitetsstudium i seg selv! Langvarige jojoslankere burde fått diplom og duskelue for sine langvarige studier i CLA, serotonin, krom, sjokolade, komplekse karbohydrater, forbrenning, kalorier og kunstig søtstoff!) -kan man stille seg spørsmålet hvorfor. Hvorfor skal jeg lykkes denne gangen når jeg ikke lyktes de andre gangene? Er min kaksete selvtillit det et tegn på manglende realistisk fotfeste eller at pikerommet har gått meg til hodet slik at jeg egentlig burde bodd på lukket avdeling? Nånei. Svaret er enkelt. Svaret er diplomati!
Nei, jeg har ikke hyrt inn Thorvald Stoltenberg som mine private vektcoacher. Men jeg har tenkt litt, og det kan faktisk være klokt en gang i blant. Og dette er hva jeg kom fram til:
I de perioden jeg har gått opp i vekt har jeg tenkt med munnen. Men etterhvert innså jeg at munnen min faktisk ikke kan tenke. Det er hjernen som gjør det, eller burde gjøre det. Nære nok, men ingen sigar. Dette har i sin tur preget alle mine tidligere slankeforsøk. For da skulle mønsteret nemlig brytes. Da skulle hjernen stå for tenkingen og munnen hadde å følge ordre. God plan! Jeg glemte bare en ting. De fleste som kjenner meg kan vitne på at munnen min er av det særdeles aktive slaget. Selv om den ikke kan tenke så kan den i aller høyeste grad snakke. For eksempel er den fullt og helt i stand til å ytre ordene ’…og en brownie takk’ fortere enn hjernen kan si ’gulrot’. Munnen har også vist seg kompetent nok til å alliere seg med min høyre hånd. Sammen har de to rakkerne ved flere anledninger klart å putte marsipanbiter inn i munnen mens hjernen så en annen vei. Så har de begge løpt sin vei mens hjernen har stått igjen og ropt ’hei, hva holder dere på med? Stopp! Stopp sa jeg!! Det er meg som er sjefen her!!!’ Så hjernen har etterhvert fått et autoritetsproblem.
I mange år lå de to frontene i en regelrett krig mot hverandre. Hjernen allierte seg med skyldfølelsen uten at det hjalp noe særlig. Munnen svarte med å alliere seg med venstre hånd også, slik at venstre hånd kunne dunke hjernen i hodet med noe hardt hver gang hjernen begynte med det maset sitt. Hjernens forsøk på å få musklene til å påta seg ansvaret for skadereparasjon etter alle munnens påfunn endte i at musklenes fagforening truet med streik og sånn fortsatte det.
Men det gleder meg å fortelle dere at jeg siden oktober har lykkes med å få partene til forhandlingsbordet. Jeg fikk til en våpenhvile mellom de stridende parter og jobber nå med en langsiktig kompromissløsning. Nå holder munnen seg stort sett på matta så lenge hjernen lar den få kose seg med jevne mellomrom, og hjernen ser overbærende en annen vei når munnen en skjelden gang får tilbakefall og går tilbake til sine gamle triks. De har foreløpig blitt enige om at hjernen skal ha den generelle styringa men vi jobber imot en mer coachende lederstil. Vi lever i tiden, vi forventer effektivitet og vi skal søke jobb som fredsmeklere i FN.
Sannelig bra jeg er single, for hvordan skulle jeg klart å holde en mellommenneskelig relasjon gående når har en slagmark i min egen kropp!
Jeg har to ting som preger mine mandager for tiden. Det første er ukemøtet i Mandagsklubben (hvor vi som ikke har noen jobb å bitche om møtes for å bitche om at vi ikke har noen jobb å bitche om) og andre er Den Store Skumle Veiedagen. Hver mandag morgen går jeg pliktskyldigst inn på badet med kjenningsmelodien fra Jaws på konstant repeat i bakhodet (dumdum dumdum…) Jeg drar fram vekta og klapper bort støvet som har fått legge seg siden sist mandag, stryker litt ekstra over den (det kan jo være at den kommer litt mer i det generøse hjørnet om jeg kjærtegner den litt først, -kjent triks blant ikke-single kvinner…) Så er det klart for Sannhetens Øyeblikk. Ukas Make or Break.
Denne mandagen var intet unntak. Jeg skal ta det fort, 200 gram ned (16 700 to go!) Ikke noe grensesprengende ukesresultat, men ned er ned og det er alt som er å si om den saken.
Etter at jeg i siste post redegjorde for noen av mine tidligere erfaringer med faget slanking (ja, for sannelig er det ikke et universitetsstudium i seg selv! Langvarige jojoslankere burde fått diplom og duskelue for sine langvarige studier i CLA, serotonin, krom, sjokolade, komplekse karbohydrater, forbrenning, kalorier og kunstig søtstoff!) -kan man stille seg spørsmålet hvorfor. Hvorfor skal jeg lykkes denne gangen når jeg ikke lyktes de andre gangene? Er min kaksete selvtillit det et tegn på manglende realistisk fotfeste eller at pikerommet har gått meg til hodet slik at jeg egentlig burde bodd på lukket avdeling? Nånei. Svaret er enkelt. Svaret er diplomati!
Nei, jeg har ikke hyrt inn Thorvald Stoltenberg som mine private vektcoacher. Men jeg har tenkt litt, og det kan faktisk være klokt en gang i blant. Og dette er hva jeg kom fram til:
I de perioden jeg har gått opp i vekt har jeg tenkt med munnen. Men etterhvert innså jeg at munnen min faktisk ikke kan tenke. Det er hjernen som gjør det, eller burde gjøre det. Nære nok, men ingen sigar. Dette har i sin tur preget alle mine tidligere slankeforsøk. For da skulle mønsteret nemlig brytes. Da skulle hjernen stå for tenkingen og munnen hadde å følge ordre. God plan! Jeg glemte bare en ting. De fleste som kjenner meg kan vitne på at munnen min er av det særdeles aktive slaget. Selv om den ikke kan tenke så kan den i aller høyeste grad snakke. For eksempel er den fullt og helt i stand til å ytre ordene ’…og en brownie takk’ fortere enn hjernen kan si ’gulrot’. Munnen har også vist seg kompetent nok til å alliere seg med min høyre hånd. Sammen har de to rakkerne ved flere anledninger klart å putte marsipanbiter inn i munnen mens hjernen så en annen vei. Så har de begge løpt sin vei mens hjernen har stått igjen og ropt ’hei, hva holder dere på med? Stopp! Stopp sa jeg!! Det er meg som er sjefen her!!!’ Så hjernen har etterhvert fått et autoritetsproblem.
I mange år lå de to frontene i en regelrett krig mot hverandre. Hjernen allierte seg med skyldfølelsen uten at det hjalp noe særlig. Munnen svarte med å alliere seg med venstre hånd også, slik at venstre hånd kunne dunke hjernen i hodet med noe hardt hver gang hjernen begynte med det maset sitt. Hjernens forsøk på å få musklene til å påta seg ansvaret for skadereparasjon etter alle munnens påfunn endte i at musklenes fagforening truet med streik og sånn fortsatte det.
Men det gleder meg å fortelle dere at jeg siden oktober har lykkes med å få partene til forhandlingsbordet. Jeg fikk til en våpenhvile mellom de stridende parter og jobber nå med en langsiktig kompromissløsning. Nå holder munnen seg stort sett på matta så lenge hjernen lar den få kose seg med jevne mellomrom, og hjernen ser overbærende en annen vei når munnen en skjelden gang får tilbakefall og går tilbake til sine gamle triks. De har foreløpig blitt enige om at hjernen skal ha den generelle styringa men vi jobber imot en mer coachende lederstil. Vi lever i tiden, vi forventer effektivitet og vi skal søke jobb som fredsmeklere i FN.
Sannelig bra jeg er single, for hvordan skulle jeg klart å holde en mellommenneskelig relasjon gående når har en slagmark i min egen kropp!
søndag 1. februar 2009
24-hour shrinking people...
Det er få prosjekter i verden som statistisk sett har mindre mulighet til suksess enn vektreduksjon. Statistikkene varierer, men stort sett kan man vedde på at de ikke gir mer enn 5-10% vinnersjanser i forhold til å gå ned i vekt og bli der. Kroppen er imot oss! MacDonalds er imot oss! Det kan derfor virke optimistisk, ja sågar overstadig, at jeg har bestemt meg for å bli en av de 5-10% som lykkes. Men det var jo optimist jeg skulle bli, så dette er vel et prosjekt så godt som noe.
Når jeg skal lykkes denne gangen er det helt enkelt fordi jeg allerede har brukt opp tapskvotienten. I løpet av min etterhvert ca 15 års slankekarriere er det tilogmed slankeforsøk som teller ekstra, som den gangen jeg ikke skulle spise noen mat før klokka var tre på ettermiddagen (satte ny rekord i å stå opp etter tolv den uka!) og ikke minst den gangen jeg bestemte meg for ikke å spise noe i det hele tatt på to uker (pulverkurtips for tøffinger: -dropp pulveret og drikk vannet istedet! Garantert å gi deg merkelig kroppslukt og noen utrolig livaktige drømmer om badekar fylt opp av pastskruer og fløtesaus.
Når jeg skal lykkes denne gangen er det helt enkelt fordi jeg allerede har brukt opp tapskvotienten. I løpet av min etterhvert ca 15 års slankekarriere er det tilogmed slankeforsøk som teller ekstra, som den gangen jeg ikke skulle spise noen mat før klokka var tre på ettermiddagen (satte ny rekord i å stå opp etter tolv den uka!) og ikke minst den gangen jeg bestemte meg for ikke å spise noe i det hele tatt på to uker (pulverkurtips for tøffinger: -dropp pulveret og drikk vannet istedet! Garantert å gi deg merkelig kroppslukt og noen utrolig livaktige drømmer om badekar fylt opp av pastskruer og fløtesaus.
I tillegg er jeg genetisk disponert for slanking. Ja, et DNA-programert kraftsentrum! Mitt moderlige opphav satte standard allerede mens jeg gikk i bleier, og jeg leste Grete Roedes magasin ’Slim’ (som jeg i mange år før jeg lærte engelsk trodde handlet om hvordan man skulle gjøre treningsøvelser i rød gymdrakt ved å drikke uappetittelig tyktflytende væske…) før jeg var ferdig med min første abc på barneskolen. Før jeg var ferdig på barneskolen visste jeg at slanking innebar:
- å ligge på gulvet foran tv’n og gjøre splitløft med bena under Dynastiet iført rød gymdrakt med belte og svettebånd,
- gjemme potetgullet lengst bak i skapet og spise det kun etter at barna har lagt seg,
- spise kinakål med ananas, -på tross av at man ikke liker ananas,
gjenta prosessen hver dag i to uker og for deretter å smugspise middag på gatekjøkken de neste to mens resten av ananassalaten fores til kaninen.
Med en slik kompetanse skulle jeg ha liknet en sylfide gjennom hele barndommen. Det gjorde jeg forøvrig også, -til den grad at det var helt logisk å utnytte mitt ’get out of jail free-card’ til å bruke alle lommepenger på Stratos og banansjokolade og gjemme godtepapiret under sofaen (tenk den dagen vi skulle flytte og den sofaen ble løftet opp, nei jeg tuller ikke!)
Det var først i tenårene at mine gener skulle vise sin sanne, ondskapsfulle side. Vi sier bare…..puberteten! Jeg har tre klassebilder fra videregående. Samtlige viser en jente godt gjemt bak høyhalsede ribbestrikkgensere. Jeg sier bare en ting: det skulle vært lovpålagt av samtlige lærere og annet skolepersonell å hindre overvektige elever (særlig de med generøse proporsjoner på toppen av det hele) å møte på skolen med høyhalset genser. Stopp dem! Trinny og Susannah, hvor var dere!!!
Dessverre var jeg alt for langt inne i mitt finansieringsansvar for Nidar og Maarud til å vende om i tide, høyhalset genser eller ikke høyhalset genser.
Femten år, nesten 30 kilo og utallige slankeforsøk senere setter jeg nå foten ned. Det stopper her. Eller rettere sagt: det stoppet i oktober. Da begynte mitt nye liv på mange måter, og Vektklubb.no ble min nye ledestjerne. Jeg skulle tapetsere huset med bilder av Øyvind Hammer og Ine Wille, sette opp husalter tilegnet dr Drevon og ofre myrra, røkelse og Stratos. Jeg skulle starte hver morgen med en ode til kaloridagbøker og lightmajones. På tross av at alteret ikke har kommet på plass ennå og utvalget av postere av motivasjonseksperter er dårlig, må De Allvitende Ekspertene ha oppfattet mitt offer. 10 kilo har forsvunnet enn så lenge. 17 more to go.
Uten ananassalat eller røde gymdrakter!
Trenger verden en ny navlebeskuende blogger?
Som relativt nytt medlem av bloggiverset (ikke bare som blogger men også som bloggleser, -jeg har knapt nok lest en eneste blogg før de siste par måneders tid…) kan man lett bli overveldet når man setter seg ned og surfer inn i det vell av blogger som finnes der ute. Noen pretensiøse, noen humoristiske, noen lettbroderte andre sporty. Utvalget er stort og jeg har følelsen av at det er ’hver mann sin blogg’.
Noen blogger er viktigere enn andre. Den første bloggen jeg fant det bryet verdt å lese var Baghdad Burning, som definitivt stiller seg i kategorien viktig på en helt annen måte enn Perez Hiltons. Så derfor kan man spørre seg: hva skal vi med en ny blogg som skal handle om relativt uviktige ting som mitt liv og betraktninger? Mitt svar er like enkelt som spørsmålet. Verden trenger det ikke. Men det er mye verden ikke trenger. Verden trenger ikke StairMaster, Jessica Alba, aspargeskokere, Kinderegg (iallefall trenger ikke mine magevalker mer av dem), tannpirkerdispensere, interiørblader eller konkuranser i kappgang. Men det betyr ikke at ikke et og annet menneske der ute har glede av konseptet.
Og for min del vil jeg ha nytte av å skrive denne bloggen. Så derfor skriver jeg den. For å holde meg selv i ørene, sparke meg bak og (-hvis ikke blåmerkene i nevnte kroppsdeler ikke gjør jobben) sørge for at jeg holder meg på den smale optimistiske sti. (Det ble en lang oppremsing av klisjeer men hva ellers er januar godt for enn nettopp klisjeer? Statsministerens nyttårstaler, nyttårsforsetter, kavalkader… -jeg nevner i fleng…) Dette er mitt bidrag til det unyttiges univers. Slit det med helsa!
Noen blogger er viktigere enn andre. Den første bloggen jeg fant det bryet verdt å lese var Baghdad Burning, som definitivt stiller seg i kategorien viktig på en helt annen måte enn Perez Hiltons. Så derfor kan man spørre seg: hva skal vi med en ny blogg som skal handle om relativt uviktige ting som mitt liv og betraktninger? Mitt svar er like enkelt som spørsmålet. Verden trenger det ikke. Men det er mye verden ikke trenger. Verden trenger ikke StairMaster, Jessica Alba, aspargeskokere, Kinderegg (iallefall trenger ikke mine magevalker mer av dem), tannpirkerdispensere, interiørblader eller konkuranser i kappgang. Men det betyr ikke at ikke et og annet menneske der ute har glede av konseptet.
Og for min del vil jeg ha nytte av å skrive denne bloggen. Så derfor skriver jeg den. For å holde meg selv i ørene, sparke meg bak og (-hvis ikke blåmerkene i nevnte kroppsdeler ikke gjør jobben) sørge for at jeg holder meg på den smale optimistiske sti. (Det ble en lang oppremsing av klisjeer men hva ellers er januar godt for enn nettopp klisjeer? Statsministerens nyttårstaler, nyttårsforsetter, kavalkader… -jeg nevner i fleng…) Dette er mitt bidrag til det unyttiges univers. Slit det med helsa!
Dette var utgangspunktet, og siden skjedde det mye rart...
Da jeg var tretten år skrev jeg følgende om hvordan livet mitt skulle være da jeg ble 30:’Når jeg er tretti er jeg gift med NN (-min første flamme, ungdomsskolens store helt på fotballbanen…Miyo red.) Vi har vært sammen siden jeg gikk i sjuende. Vi har tre barn, NNjr, Christina og Charlotte. Jeg jobber som hjertekirurg ved XX sykehus og han er fotballspiller. Vi bor i et stort hus og er ganske rike. Vi har hytte og en Suburban og har reist jorda rundt…’
Jeg skrev ikke: ’Når jeg er trettitre er jeg fortsatt singel uten noen foreløpig utsikt til mann og egen familie. Jeg droppet drømmen om å bli kirurg fordi jeg aldri ble noe god i matte men ble samfunnsviter istedet fordi alle sa at det var lett å få jobb hvis man hadde universitetsutdanning. Jeg skal innlede 2009 med å være arbeidsledig midt i en finanskrise og dessuten skal jeg være så blakk at jeg må flytte hjem på pikerommet hos mor. I tillegg skal jeg være på slankern og ca 15 kg overvektig men tross alt mindre enn tre måneder tidligere da jeg var 25 kg overvektig…’
Det er merkelig det der med planer. Fotballhelten kom og gikk i mitt svulmende pikehjerte uten noensinne å kaste et ekstra blikk i min retning. Med det ble også NNjr og hans søstre fratatt sin eksistensberettigelse (helt greitt for meg, tror aldri jeg skulle hatt tid til dem ved siden av jobben som hjertekirurg, de har det nemlig svært travelt, bare se på Grey’s Anatomy!) Savner egentlig ikke å tilbringe dagene opp til albuene med blod og gørr på en operasjonssal, være sammen med en fotballspiller med fotballknær og fotsopp, -og alle vet at Suburban’er ikke bare er store men også noen drivstoffslukere!
Nå er forøvrig 2009 faktum og jeg planlegger ikke lenger. Livet tok helt andre krumspring enn det jeg trodde den gang jeg satt og planla min fremtid med fotballhelten, og i det store og hele er jeg godt fornøyd med hvordan det har utviklet seg. Imidlertid må jeg jo innrømme at utsikten fra pikerommet er litt blek for tiden og at jeg til tider føler meg som et slagskip som har gått på grunn. Men med mindre polene simultant smelter og hever havnivået med noen meter holder jeg hodet hårfint over vannet, og det er jo et utgangspunkt godt som noe for et nytt år! Så med hodet under armen og armen i bind setter jeg igang med å få slagskipet av grunna!
Jeg skrev ikke: ’Når jeg er trettitre er jeg fortsatt singel uten noen foreløpig utsikt til mann og egen familie. Jeg droppet drømmen om å bli kirurg fordi jeg aldri ble noe god i matte men ble samfunnsviter istedet fordi alle sa at det var lett å få jobb hvis man hadde universitetsutdanning. Jeg skal innlede 2009 med å være arbeidsledig midt i en finanskrise og dessuten skal jeg være så blakk at jeg må flytte hjem på pikerommet hos mor. I tillegg skal jeg være på slankern og ca 15 kg overvektig men tross alt mindre enn tre måneder tidligere da jeg var 25 kg overvektig…’
Det er merkelig det der med planer. Fotballhelten kom og gikk i mitt svulmende pikehjerte uten noensinne å kaste et ekstra blikk i min retning. Med det ble også NNjr og hans søstre fratatt sin eksistensberettigelse (helt greitt for meg, tror aldri jeg skulle hatt tid til dem ved siden av jobben som hjertekirurg, de har det nemlig svært travelt, bare se på Grey’s Anatomy!) Savner egentlig ikke å tilbringe dagene opp til albuene med blod og gørr på en operasjonssal, være sammen med en fotballspiller med fotballknær og fotsopp, -og alle vet at Suburban’er ikke bare er store men også noen drivstoffslukere!
Nå er forøvrig 2009 faktum og jeg planlegger ikke lenger. Livet tok helt andre krumspring enn det jeg trodde den gang jeg satt og planla min fremtid med fotballhelten, og i det store og hele er jeg godt fornøyd med hvordan det har utviklet seg. Imidlertid må jeg jo innrømme at utsikten fra pikerommet er litt blek for tiden og at jeg til tider føler meg som et slagskip som har gått på grunn. Men med mindre polene simultant smelter og hever havnivået med noen meter holder jeg hodet hårfint over vannet, og det er jo et utgangspunkt godt som noe for et nytt år! Så med hodet under armen og armen i bind setter jeg igang med å få slagskipet av grunna!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
