Min store styrkeprøve: –Magalaup og firkantvals

En riktig lykkelig mandag om jeg så må si det. Halvannen kilo ned, ifølge vekta. Ved hjelp av mitt Eksellente Excelark kan jeg se at jeg har ’syklet’ svimlende 52 km i løpet av uka, fra Berkåk, rett forbi Oppdal (tenk at jeg ikke la merke til det! Jammen bra, ellers skulle det blitt en ekstrarunde i skianleggene!) og jeg befinner meg nå i jevnt tråkk opp Drivdalen mot Dovre. Jeg er et par kilometer forbi en av naturens heftigste steder, Magalaupet, en serie jettegryter som har blitt gravd ut av Driva under siste istid. Min vaskemaskinen kan melde at den er grønn av misunnelse!

Dette ukeresultatet er viktig for min motivasjon på det nåværende tidspunkt!
Som tidligere nevnt har jeg hatt litt motbør de siste ukene ettersom vektnåla tilsynelatende danser firkantvals, -til siden sammen bak, -til siden sammen fram, -og der er man tilbake ved utgangspunktet! Firkantvals er sikkert en dans som fortjener aktelse og respekt på tross av at den stort sett danses av småbarn som en aparte versjon av ’ordentlig’ vals, men jeg har i utgangspunktet et noe anstrengt forhold til denslags.

En gang i min lysegrønne gymnastid meldte jeg og min venninne oss på et dansekurs for å dyrke våre uoppdagede talenter innen tango, vals og cha-cha. Dette var et av få kurs hvor det faktisk var ledige menn for oss å danse med (ettersom vi ikke kunne nyte medbragt av det slaget) men våre fantasier om Patrick Swayze og Antonio Banderas ble gjort sørgelig til skamme da jeg og venninna ble parret opp med hver vår tåtråkker. Jeg med en hjulbent friidrettsutøver med kretsrekord i 100-meter sprint og hun med en noe tafatt Mr Beantype som trodde rytme var en by i Portugal og som fortsatt bodde hjemme hos mor i en alder av 43 år. Jeg må rose rekordsprintern med at han klarte å holde seg unna tærne mine etter de to første knusende kursdagene, og at han var rimelig lærenem på visse områder. Han forsto relativt kjapt poenget med å holde fast i partneren, etter å ha sendt meg seilende på tåspissene inn i naboparet under en swingtur, og forsto at han hadde ansvaret for å styre etter å ha kjørt meg rett i veggen da vi nådde enden av lokalet under vår første konsentrerte tango, -ikke bare fordi han var mannen, men fordi han også var den eneste som så forover. Men til tross for at vi fikk refundert halvparten av kurspengene har jeg litt anstrengt forhold til dans.

De siste tre-fire ukene har kroppen min virket som en skikkelig dårlig danseparter. Opp- ned-opp-ned, jeg har nesten begynt å føle meg som en laks på vei opp ei laksetrapp. I tillegg har det vært vanskeligere å stå imot fristelser som har kommet langs min vei. Men i dag har den iallefall hoppet et solid hopp i riktig retning. På tross av at jeg ikke har klart å swinge unna alle de kaker og sjokolader som har krysset min vei (jeg innrømmer intim omgang med to brownies og en varm sjokolade med krem) har vektnåla holdt seg relativt stabil i flere dager og gitt meg uttelling for de siste par ukers vingling. Jeg kan nå se at selv om kroppen har tatt inn og tømt ut vann som en av pumpene ombord i Titanic, så har den jobbet jevnt og trutt der det teller. Jeg skal medgi at dette har gitt meg en boost jeg har hatt behov for, og som jeg skal utnytte til fulle til å fortsette racet!

Moskus, -beware!