24-hour shrinking people...

Det er få prosjekter i verden som statistisk sett har mindre mulighet til suksess enn vektreduksjon. Statistikkene varierer, men stort sett kan man vedde på at de ikke gir mer enn 5-10% vinnersjanser i forhold til å gå ned i vekt og bli der. Kroppen er imot oss! MacDonalds er imot oss! Det kan derfor virke optimistisk, ja sågar overstadig, at jeg har bestemt meg for å bli en av de 5-10% som lykkes. Men det var jo optimist jeg skulle bli, så dette er vel et prosjekt så godt som noe.
Når jeg skal lykkes denne gangen er det helt enkelt fordi jeg allerede har brukt opp tapskvotienten. I løpet av min etterhvert ca 15 års slankekarriere er det tilogmed slankeforsøk som teller ekstra, som den gangen jeg ikke skulle spise noen mat før klokka var tre på ettermiddagen (satte ny rekord i å stå opp etter tolv den uka!) og ikke minst den gangen jeg bestemte meg for ikke å spise noe i det hele tatt på to uker (pulverkurtips for tøffinger: -dropp pulveret og drikk vannet istedet! Garantert å gi deg merkelig kroppslukt og noen utrolig livaktige drømmer om badekar fylt opp av pastskruer og fløtesaus.

I tillegg er jeg genetisk disponert for slanking. Ja, et DNA-programert kraftsentrum! Mitt moderlige opphav satte standard allerede mens jeg gikk i bleier, og jeg leste Grete Roedes magasin ’Slim’ (som jeg i mange år før jeg lærte engelsk trodde handlet om hvordan man skulle gjøre treningsøvelser i rød gymdrakt ved å drikke uappetittelig tyktflytende væske…) før jeg var ferdig med min første abc på barneskolen. Før jeg var ferdig på barneskolen visste jeg at slanking innebar:

• å ligge på gulvet foran tv’n og gjøre splitløft med bena under Dynastiet iført rød gymdrakt med belte og svettebånd,
• gjemme potetgullet lengst bak i skapet og spise det kun etter at barna har lagt seg,
• spise kinakål med ananas, -på tross av at man ikke liker ananas,
  gjenta prosessen hver dag i to uker og for deretter å smugspise middag på gatekjøkken de neste to mens resten av ananassalaten fores til kaninen.
  
  Med en slik kompetanse skulle jeg ha liknet en sylfide gjennom hele barndommen. Det gjorde jeg forøvrig også, -til den grad at det var helt logisk å utnytte mitt ’get out of jail free-card’ til å bruke alle lommepenger på Stratos og banansjokolade og gjemme godtepapiret under sofaen (tenk den dagen vi skulle flytte og den sofaen ble løftet opp, nei jeg tuller ikke!)

Det var først i tenårene at mine gener skulle vise sin sanne, ondskapsfulle side. Vi sier bare…..puberteten! Jeg har tre klassebilder fra videregående. Samtlige viser en jente godt gjemt bak høyhalsede ribbestrikkgensere. Jeg sier bare en ting: det skulle vært lovpålagt av samtlige lærere og annet skolepersonell å hindre overvektige elever (særlig de med generøse proporsjoner på toppen av det hele) å møte på skolen med høyhalset genser. Stopp dem! Trinny og Susannah, hvor var dere!!!

Dessverre var jeg alt for langt inne i mitt finansieringsansvar for Nidar og Maarud til å vende om i tide, høyhalset genser eller ikke høyhalset genser.
Femten år, nesten 30 kilo og utallige slankeforsøk senere setter jeg nå foten ned. Det stopper her. Eller rettere sagt: det stoppet i oktober. Da begynte mitt nye liv på mange måter, og Vektklubb.no ble min nye ledestjerne. Jeg skulle tapetsere huset med bilder av Øyvind Hammer og Ine Wille, sette opp husalter tilegnet dr Drevon og ofre myrra, røkelse og Stratos. Jeg skulle starte hver morgen med en ode til kaloridagbøker og lightmajones. På tross av at alteret ikke har kommet på plass ennå og utvalget av postere av motivasjonseksperter er dårlig, må De Allvitende Ekspertene ha oppfattet mitt offer. 10 kilo har forsvunnet enn så lenge. 17 more to go.

Uten ananassalat eller røde gymdrakter!