Trenger verden en ny navlebeskuende blogger?

Som relativt nytt medlem av bloggiverset (ikke bare som blogger men også som bloggleser, -jeg har knapt nok lest en eneste blogg før de siste par måneders tid…) kan man lett bli overveldet når man setter seg ned og surfer inn i det vell av blogger som finnes der ute. Noen pretensiøse, noen humoristiske, noen lettbroderte andre sporty. Utvalget er stort og jeg har følelsen av at det er ’hver mann sin blogg’.

Noen blogger er viktigere enn andre. Den første bloggen jeg fant det bryet verdt å lese var Baghdad Burning, som definitivt stiller seg i kategorien viktig på en helt annen måte enn Perez Hiltons. Så derfor kan man spørre seg: hva skal vi med en ny blogg som skal handle om relativt uviktige ting som mitt liv og betraktninger? Mitt svar er like enkelt som spørsmålet. Verden trenger det ikke. Men det er mye verden ikke trenger. Verden trenger ikke StairMaster, Jessica Alba, aspargeskokere, Kinderegg (iallefall trenger ikke mine magevalker mer av dem), tannpirkerdispensere, interiørblader eller konkuranser i kappgang. Men det betyr ikke at ikke et og annet menneske der ute har glede av konseptet.

Og for min del vil jeg ha nytte av å skrive denne bloggen. Så derfor skriver jeg den. For å holde meg selv i ørene, sparke meg bak og (-hvis ikke blåmerkene i nevnte kroppsdeler ikke gjør jobben) sørge for at jeg holder meg på den smale optimistiske sti. (Det ble en lang oppremsing av klisjeer men hva ellers er januar godt for enn nettopp klisjeer? Statsministerens nyttårstaler, nyttårsforsetter, kavalkader… -jeg nevner i fleng…) Dette er mitt bidrag til det unyttiges univers. Slit det med helsa!