Min egen styrkeprøve

I løpet av de siste ukene har jeg oppdaget at vekttapet har begynt å gå litt tregere. Mellom Oktober og jul raste jeg ned alle de ekstra 8-9 kiloene jeg klarte å tilegne kroppen min i løpet av Mitt Store Fete 2008. De forsvant i en sky av eufori og lettelse, som om de plutselig hadde innsett at det fantes mer spennende steder å være enn på min bakende. Men nå har jeg forstått at de resterende kilo ikke lar seg lokke like lett. Jeg har prøvd å tilby dem flybilletter til varmere strøk, men de har ikke tenkt å gi seg uten kamp. Kroppen har avslørt mitt hemmelige komplott og jeg føler meg nesten skamfull, tatt på fersken som en av røverne i Kardemomme by med sekken full av godsaker. Joda, jeg kan nok om vektreduksjon til å vite at en stabilisering av nedgangen både er forventet og et sunnhetstegn, men jeg kan ikke la være med å ergre meg bare litt over at festen er over. Skal jeg aldri mer gå på vekta og se nedgang i hele kilo? Skal jeg måtte oppleve å se vektgrafen flate ut som en kakkerlakk overkjørt av en dampveivals? Og det verste av alt er jo at jeg etter all den tids kaloritelling og trening til rompeballene har blitt både såre og blå av spinnsykkelsetene fortsatt bare har kvittet meg med ekstratillegget. Det er nå den virkelige kampen begynner!

Saken er klar, -jeg trenger mer motivasjon! Jeg er i bunn og grunn en enkel sjel som trenger konkrete påminnelser på mitt prosjekt. Bilder fungerer bra som motivasjon, vektkurver likeså. Et typisk triks jeg liker veldig godt er å gå i butikken og pakke like mange pakker smør i kurven som jeg har brent vekk. Men jeg behøver noe annet, noe nytt, og det er grenser for hvor mange ganger man kan drasse rundt på et par og tjue halvkilos smørpakker i handlekurven uten å tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet. Jeg behøver noe som kan stimulere meg på nytt og på nytt, som gullfisken som blir like oppglødd hver gang den svømmer forbi den samme skattekista i akvariet.

Av og til skjer det noe vidunderlig i mitt hode. Tanker som svinser rundt som blomsterbarn på hver sin kant uten tanke for omgivelsene kolliderer med hverandre i en av hjernens forunderlige irrganger. Det var halvveis inn i en spinntime hvor instruktøren la opp økta som et sykkelløp at synapsene fyrte. Mens jeg passerte Thor Hushovd (som for anledningen var ikledt en ekstra trang utgave av sin grønne Credit Agricole sykkelshorts) på sluttspurten slo det meg at jeg er jo på vei inn i mitt livs styrkeprøve. Noen tar den på en sykkel, legger igjen all sin motivasjon og målbevissthet langs veien fra Trondheim til Oslo, andre tar den på vekta, på treningssenteret og foran kjøleskapet. Men det er mye likt i de styrkeprøvene vi gjennomgår. De tar tid, løypa går opp og ned, noen ganger lurer man på om motivasjonen holder. Punkteringer kan forekomme. Noen strekker føles lengre enn andre, og av og til må man ta pause for å samle krefter til neste økt.

Det gikk radig å gå ned i vekt før jul. Da varmet jeg opp med ekstratillegget. Nå har startskuddet gått og jeg må tråkke for alvor. Jeg har ikledt meg sykkeldrakta (men ikke grønn og ikke fullt så tight som Hushovds...) Norgeskartet ble hengt opp på veggen i går kveld, og fra nå av skal jeg plotte inn de nedlagte kilometre i dette, min egen styrkeprøve. Og alle er invitert med på ferden. Jeg lover herved å holde dere oppdatert om hvor langt jeg har kommet. Jeg har allerede syklet i nesten en måned uten at jeg har vært klar over det (jøss er jeg i så god form?) og finner meg selv (ifølge nitidige beregninger i Excel) 68 kilometer inne i min styrkeprøve. Jeg er godt ute av Trondheim og har fulgt Gaula forbi Melhus og Lundamo. Støren la jeg ikke engang merke til (noe som er en fordel da jeg unngikk å ta en farlig avstikker til Størens Bageri og Bør Børsons wienerbrød), men jeg må ha tatt av mot høyre for pr i dag befinner jeg meg ifølge kartet på Soknedal. Nå venter stigningen mot Oppdal og Dovre.

Mon tro hvor jeg vil være på mandag...