Mandag i våre hjerter, -eller hvordan bli fredsmekler...

Mandag har aldri vært spesielt populær i tiden som har gått etter at Vårherre erklærte den som ukas første arbeidsdag. Mandagen har fått uforskylt mye dårlig pr til tross for at den ikke har gjort noen fortred. Den er dagen alle møter med sukk og stønn, men man skal ikke undervurdere mandagens makt og innflytelse. Det er nemlig på mandag alt begynner og det er på mandag man tar opp status på livet.

Jeg har to ting som preger mine mandager for tiden. Det første er ukemøtet i Mandagsklubben (hvor vi som ikke har noen jobb å bitche om møtes for å bitche om at vi ikke har noen jobb å bitche om) og andre er Den Store Skumle Veiedagen. Hver mandag morgen går jeg pliktskyldigst inn på badet med kjenningsmelodien fra Jaws på konstant repeat i bakhodet (dumdum dumdum…) Jeg drar fram vekta og klapper bort støvet som har fått legge seg siden sist mandag, stryker litt ekstra over den (det kan jo være at den kommer litt mer i det generøse hjørnet om jeg kjærtegner den litt først, -kjent triks blant ikke-single kvinner…) Så er det klart for Sannhetens Øyeblikk. Ukas Make or Break.

Denne mandagen var intet unntak. Jeg skal ta det fort, 200 gram ned (16 700 to go!) Ikke noe grensesprengende ukesresultat, men ned er ned og det er alt som er å si om den saken.

Etter at jeg i siste post redegjorde for noen av mine tidligere erfaringer med faget slanking (ja, for sannelig er det ikke et universitetsstudium i seg selv! Langvarige jojoslankere burde fått diplom og duskelue for sine langvarige studier i CLA, serotonin, krom, sjokolade, komplekse karbohydrater, forbrenning, kalorier og kunstig søtstoff!) -kan man stille seg spørsmålet hvorfor. Hvorfor skal jeg lykkes denne gangen når jeg ikke lyktes de andre gangene? Er min kaksete selvtillit det et tegn på manglende realistisk fotfeste eller at pikerommet har gått meg til hodet slik at jeg egentlig burde bodd på lukket avdeling? Nånei. Svaret er enkelt. Svaret er diplomati!

Nei, jeg har ikke hyrt inn Thorvald Stoltenberg som mine private vektcoacher. Men jeg har tenkt litt, og det kan faktisk være klokt en gang i blant. Og dette er hva jeg kom fram til:
I de perioden jeg har gått opp i vekt har jeg tenkt med munnen. Men etterhvert innså jeg at munnen min faktisk ikke kan tenke. Det er hjernen som gjør det, eller burde gjøre det. Nære nok, men ingen sigar. Dette har i sin tur preget alle mine tidligere slankeforsøk. For da skulle mønsteret nemlig brytes. Da skulle hjernen stå for tenkingen og munnen hadde å følge ordre. God plan! Jeg glemte bare en ting. De fleste som kjenner meg kan vitne på at munnen min er av det særdeles aktive slaget. Selv om den ikke kan tenke så kan den i aller høyeste grad snakke. For eksempel er den fullt og helt i stand til å ytre ordene ’…og en brownie takk’ fortere enn hjernen kan si ’gulrot’. Munnen har også vist seg kompetent nok til å alliere seg med min høyre hånd. Sammen har de to rakkerne ved flere anledninger klart å putte marsipanbiter inn i munnen mens hjernen så en annen vei. Så har de begge løpt sin vei mens hjernen har stått igjen og ropt ’hei, hva holder dere på med? Stopp! Stopp sa jeg!! Det er meg som er sjefen her!!!’ Så hjernen har etterhvert fått et autoritetsproblem.

I mange år lå de to frontene i en regelrett krig mot hverandre. Hjernen allierte seg med skyldfølelsen uten at det hjalp noe særlig. Munnen svarte med å alliere seg med venstre hånd også, slik at venstre hånd kunne dunke hjernen i hodet med noe hardt hver gang hjernen begynte med det maset sitt. Hjernens forsøk på å få musklene til å påta seg ansvaret for skadereparasjon etter alle munnens påfunn endte i at musklenes fagforening truet med streik og sånn fortsatte det.

Men det gleder meg å fortelle dere at jeg siden oktober har lykkes med å få partene til forhandlingsbordet. Jeg fikk til en våpenhvile mellom de stridende parter og jobber nå med en langsiktig kompromissløsning. Nå holder munnen seg stort sett på matta så lenge hjernen lar den få kose seg med jevne mellomrom, og hjernen ser overbærende en annen vei når munnen en skjelden gang får tilbakefall og går tilbake til sine gamle triks. De har foreløpig blitt enige om at hjernen skal ha den generelle styringa men vi jobber imot en mer coachende lederstil. Vi lever i tiden, vi forventer effektivitet og vi skal søke jobb som fredsmeklere i FN.

Sannelig bra jeg er single, for hvordan skulle jeg klart å holde en mellommenneskelig relasjon gående når har en slagmark i min egen kropp!